Siste ukene på reise


MIne siste dager i Sør-Amerika for denne gang ble tilbragt i Belo Horizonte, hos en brasiliansk AFSvenninne og i det jeg vil kalle paradis- en liten kystby kalt Paraty. Hostellet jeg bodde på lå rett ved stranda, så om morgenen fikk vi servert frokost stranda. Jeg var der på en ukedag på vinteren, så det var mye roligere enn jeg vil anta det er i helgene og på sommeren, men det var i grunn veldig godt. Ga en behagelig, og avslappet stemning. Ene dagen dro jeg på båttur, hvor vi stoppet på ulike øyer og strender for å bade i blått og klart vann. Nydelig! Aller siste dagen tilbragte jeg tilbake i regnfylte Rio, så det ble en dag med litt souvernirshopping, god mat (dyreste måltid siden Nprge (vel, før USA..)- hele 100NOK for mat, drikke og dessert) og en tur ut på kvelden.

 


Har ikke så mange bilder fra dagene i Belo Horizonte, for vi brukte de mest på å slappe av, shoppe, smake typisk brasiliansk mat, møte venner av Amanda og jeg fikk være med henne på jobb og skolen en tur. Kjekt å møte henne igjen da- hun var min roomie i Paris i november, år jeg var på AFSworkshop der!





Paraty vil jeg som sagt beskrive som paradis, det var så fint og rolig og koselig stemning. Lonely PLant beskriver byen som noe sånn som "en by med brostein så ujevne at det gjør vondt og gå". Og ja, det stemmer det!

























Hadde jeg hatt denne utsikten til frokost hver dag tror jeg aldri jeg hadde forlatt frokostbordet.










Siste dagen dro jeg på en arrangert båttur, og ååh, det var fint!


Når jeg blir rik skal jeg også kjøpe meg en øy der









Tiden min i USA har blitt brukt til å være med familie og venner, og jeg har ikke gjort så mye nytt. Har shoppet, spist mat, vært i Hollywood, feiret 4th of July med både venner og familie (inkludert masse mat, i alle former og fasonger), flydd privatfly, spist enda mer mat, vært på Disneyland , kjørt mye bil og møtt igjen kjente og kjære. I morgen er reisen dessverre over for denne gang, og om litt over et døgn er jeg tilbake i Molde. WOW. Kanikke skjønne at det har vært over seksmåneder siden sist da..

 




Rio de Janeiro


Hei! I skrivende stund sitter jeg hjemme hos vertsfamilien min i USA, og ååh, så godt det er å være tilbake! Jeg elsker dette stedet, varmen, palmetrærne (haha) og det er så sinnsykt godt å være tlibake med venner og familie og ting og steder jeg har minner med. Skal også inrømme at det er godt å ta det litt med ro- i seks måneder har jeg opplevd nye (fantastiske) ting stortsett hele tiden, stått opp tidlig om morgenen og og gjort ting hele dagene, så det har vært litt godt å sove lenge og gjøre veldig lite. Dette er som et hjem for meg, fortsatt, og det føles så godt å være hjemme.

Meeen jeg har fortsatt et land å dele bilder og opplevelser fra; Brasil! Hadde i underkant av to uker her mellom Ecuador og USA, og det ble to veldig fine uker, det også. Først av alt må jeg si at portugisk er forvirrende, spesielt etter jeg hadde blitt vant til å snakke spansk og gjøre meg forstått i alle de andre landene. Men jeg klarte meg- litt spansk, litt engelsk og mye håndbevegelser og mumlelyder gjorde susen :)

Brasil er et enormt stort land, og det er på ingen måte mulig å se alt på 12 dager. Jeg holdt meg derfor i området rundt Rio de Janerio, og tro meg- det var mer enn nok å gjøre der! Første dagene tok jeg det ganske rolig, det var nydelig vært, så tok en tur på stranda, gikk rundt i Botafogo (området jeg bodde i), Copacabana og Ipanema og dro på sukkertoppen. Var også på en free walking tour (disse er fantastiske for å lære litt mer om stedet enn det du kan se).

De neste dagene regnet det, og da fristet plutselig ikke stranda og fjelltur til Jesus statuen mer... Brukte disse dagene downtown, en dag hvor jeg gikk rundt med en brasilianer jeg ble kjent med fra hostellet, så prøvde litt lokal mat og fikk lære litt mer om Brasil. Dagen etterpå dro jeg på en ny free walking tour, i downtown området. Hr ble jeg kjent med en herlig gjeng fra Peru, Spania og Colombia, som jeg hang med de neste dagene. Etter walking touren spiste vi Brasil's nasjonalrett til middag, før vi dro på Maracana, fotballstadioen hvor blant annet VM-finalen ble spilt.Det vi ikke visste var at den feiret 60 år den dagen vi var der, så vi fikk gratis kake :-) På kvelden dro vi på Pub Crawl og ut, og tro meg- i Rio festes det hver dag. Vi var ute på en tirsdag, og det var fortsatt fullt liv.

Dagen etterpå var det endelig sol og fint vær igjen, og vi tok turen opp til den kjente Jesus-statuen. Vi valgte en litt utradisjonell veg, og gikk en times tid gjennom regnskog, fremfor å ta buss eller tog. Bratt og slitsom, men veldig fin tur. Og vi så aper! På toppen var utsikten, som forventet, helt fantastisk! Med veldig mange turister da- du får ikke et bilde av deg selv og statuen, uten minst 10 andre mennesker mennesker i det, for å si det sånn.

Siste dagen dro jeg på stranda om morgenen, før jeg satte meg på en buss til Belo Horizonte, hvor jeg besøkte en venninne.




























De kjente Lapa-trappene. Et "evigvarende" prosjekt laget av en kunstner,han begynte i 1990 og jobbet fortsatt med de da han ble funnet død, nederst ved trappene, i 2013.


Later som sykt fotballinteressert og sånn

På veg pp til Jesus-statuen:














Amazonas


Siste dagene mine i Ecuador dro jeg på en firedagers-tur til Amazonas, og herlighet så fantastisk det var! Helt annerledes enn alt annet jeg har opplevd! Vi så bla. aper, anakonda, caiman (alligator), edderkopper og insekter i alle former og fasonger, dovendyr, rosa delfiner og fugler i alle størrelser. Første dagen brukte vi noen timer på å kjøre båt fra inngangen til naturreservatet og inn til lodgen vi skulle bo på, og på veien stoppet vi og så på og lærte om dyrene og plantene rundt oss. Og det var ikkeakuurat  lite dyreliv, skal jeg love deg! Totalt sett på turen så vi 7 ulike apesorter, blandt annet verdens minste ape. På kvelden dro vi ut på innsjøen for å bade i solnedgangen- amazing!

Dagen etterpå gikk vi tur i skogen, hvor vi lærte mer om plantene og insektene der, og hvilke medisinske effekter disse har. Vi var også på ekvator- midt inne i jungelen dukket det plutselig opp et monument som fortalte oss at vi, i følge gps'en, var på koordinat 0'0'. På kvelden dro vi på night walk for å se dyrelivet i regnskogen i mørket, men pga. regn så vi for det meste bare edderkopper. Og en caiman da!!

Tredje dagen besøkte vi et indigenous community- vi fikk prøve å lage tradisjonell mat og fikk besøk av en shaman, som utførte en del av et religiøst rituale. Shamanen er den i stammen som kan "alt" om naturmedisiner og naturen, og sitter på veldig mye lærdom om dette. Ritualet vi fikk se var vel for at de frivillige skulle få hell og lykke, om jeg ikke tar helt feil! Veldig interessant å se og høre på! I det ordentlige ritualet drikkes det en sterk plantedrikk, som gjør at man hallusinerer og ser verden på en ny måte, i følge d lokale. På kvelden badet vi i nok en solnedgang, før været plutselig slo om, og det pøste ned som jeg aldri før har opplevd. Utrolig deilig temperatur da (men ekstremt fuktig), så det gjor ikke så mye når vi kom oss under tak.

Siste dagen sto vi opp grytidlig, for å få med oss soloppgangen og dyrelivet om morgenen, før vi kjørte båt tilbake til inngangen til naturreservatet igjen. Pga. at det hadde regnet om natten var det ikke så mange dyr uteda heller, men vi fikk hvertfall sett rosa delfiner! Disse er spesielle for Amazonas, slik jeg forsto, og er en slektning av de delfinene vi finner i havet. Har dessverre ingen bilder, da de aldri stakk nok opp av vannet til at det var mulig å ta bilder av dem..















Lodgen vi bodde på var utrolig fin, og jeg dusjet i ordentlig varmt vann på X antall uker! Følte meg dessuten som en prinsesse inne i myggnettingen, der jeg sperret meg selv inne for alle kakkerlakkene som kravlet rundt i rommet på kvelden.








Synes dusjhodet i dusjen vår var unormalt stort, men det var før det bevegde på seg, og jeg innså at halve var en frosk.





Ekvator!


Teremitter, som vi faktisk SMAKTE på... De bet seg fast i tunga mi,og smakte  ikke så mye. Smakte også på levende maur, noe som smakte som sitron, av alle ting.










outfit of the day :p;P

Caiman!




Tradisjonelt hus for Siona-stammen. I dag bor de i normale hus, men dette er bygd opp for turister, for å vise opprinnelig levesett.


Vi ble malt i ansiktet, med farge fra noen bær på trærne.



Møtte igjen Niklas, en danske som også studerte i Nicaragua, i Ecuador, så vi dro til Amazonas sammen!


tror egentlig jeg hører hjemme som en mediterende jungeljente ass. Kvinnelig tarzan, eller noe?













Otavalo og Quilotoa


Etter tre dager i Quito dro jeg altså til Otavalo, som er kjent for sitt enorme marked på lørdager. Og det var virkelig digert! Tror så godt som alle byens gater var fylt med boder som solgte alt fra matretter med kumagesekk, tarmer og flesk til tannkrem, klær, souvernirer og batterier til ja, you name it. En del av markedet er et dyremarked, hvor lokale bønder kommer for å kjøpe og selge levende dyr. Vi har jo ikke noe som kan sammnlignes i Norge, så utrolig kul opplelevelse!

Dagen etter markedet dro jeg på en arrangert tur til Quilotoa, en vulkankraterinnsjø noen timer sør for Quito. På vegen stoppet vi på et annet marked, hvor jeg kjøpte frokost og vandret litt rundt. Neste stopp var hos en indigenous familie som bor fortsatt bort tradisjonelt, høyt oppe i Andesfjellene. Her lever de i et jord/plantehus uten elektrisitet og med tilsammen 100 marsvin løpende rundt inne i huset. Disse brukes til mat, og i tillegg hadde de høner og et stykke jord hvor de dyrket planter til å spise.

Otavalo:




















Viste seg også å være et moteshow med hjemmelagede kjoler denne dagen, så det var jo kult.








Quilotoa-turen:


Elsker den lokale maten du får på marked- superbillig og mer enn nok til en person. Dette kostt meg 1,5 dollar, altså ca 10 NOK.


Her ser dere huset jeg snakket om!








Flirer av min egen, fine mønsterkombinasjon, men i et forsøk på å holde varmen høyt oppe i Andesfjellene bruker man det man har (som er alt for lite, sammenlignet med hva jeg burde hatt...)





Veien ned til kraterinnsjøen var 2km ganske rett ned, i sand, noe som gjorde det litt vanskelig å gå.




Opp igjen gjorde jeg som nesten alle andre på turen min, og leide hest til å ri på. Følte meg litt (veldig) lat, men skylder på at jeg hadde fått beskjed fra legen om å ikke være i fysisk aktivitet etter ulykka (-jeg skulle jo trossalt inn i jungelen dagen etterpå, så ville ikke risikere mer smerter). Dyrt, men verdt pengene :))





Ecuador- Quito


Ecuador startet med et (bokstavelig talt) brak, da jeg havnet i en bussulykke i nattbussen første natten min i landet. (Før du leser videre: jeg har det bra, og slapp lett unna! Virker som alle jeg forteller det til blir mer bekymret enn meg, så igjen- jeg har det bra). Nøyaktig hva som skjedde vet jeg ikke, for i det ene øyeblikket sov jeg og i det andre våknet jeg til at halve bussen var knust, med en annen buss halvveis inni og det var blod og glasskår overalt. Jeg mistet telefonen min i ulykka (så der har dere forklaringen dere lurte på i forrige innlegg, oooog dere har svar på lite aktivitet på snapchat og instagram osv), og måtte på sykehus en tur for å sjekke meg. Endte på det beste sykehuset i Quito og ble behandlet som en prinsesse (les: fikk servert frokost og trillet rundt i sengen min når jeg skulle forfytte meg), og ble utskrevet etter et par timer med resept på smertestillende. Sliter enda med smertene, men hva kan vel ikke smertestillende fikse?  Og med tanke på at andre passasjerer i bussen måtte amputere bein og at bussjåføren i den andre bussen døde (fant ut dette i ettertid..) så skal jeg virkelig ikke klage!! Men hey, jeg ser positivt på det: har fått testet helsesystemet i enda et land (tredje landet jeg har vært hos legen i), og fått testet selsvstendigheten, retningssansen og spansken min, da jeg har vært fram og tilbake til kontroet til busselskapet alt for mange ganger for å få alle riktige papirer til forsikringen. Håpr alt er i orden nå...

Sett bortifra ulykken og at jeg som sagt mistet telefonen min var Ecuador fantastisk! Utrolig spennende land, som jeg dessverre hadde alt for kort tid i. Valgte derfor å holde meg i området rundt Quito, hovedstaden, og en fire-dagerstur til Amazonas. Første dagene tok jeg det rolig, gikk rundt flere nabolag i Quito, var på free walking tour i gamlebyen, og tok gondolbane opp på toppen av et fjell. Første kvelden traff jeg en gammel AFSer- hun var utvekslingsstudent i klassen til pappa på vgs- og jeg fikk være med henne og hennes venner til et utkikkspunkt, og videre ut å spise. Selv om Quito var kaldt på kveldstid og jeg følte meg smålig utrygg der (ingenting skjedde, men byen har rykte for å være veldig utrygg, jeg hadde nettopp vært i en ulykke ooog jeg var for første gang helt alene) , så likte jeg byen godt! Kan legge til jeg fikk at jeg har sittet på med en politibil da, og fått politieskorte hjem til hostellet :)) Meeen dette var fordi min danske venn fra Nicaragua- møtte opp med han etter noen dager- ble frastjålet pass og bankkort på bussen utenfor Quito, og i et forsøk på å anmelde saken ble vi sendt fra politi til politi, før vi endelig fant noen som kjedet seg så mye at de tok seg bryet å følge oss til døren til det riktige kontoret. Så da har vi enda en ting å føre på lista over unormale ting jeg har opplevd siste halvåret.










Tok en gondolbane opp til toppen av et fjell, med nyyydelig utsikt over hele Quito. Byen er veldig smal, men strekker seg over utrolige 63km, og med et innbyggertall på litt under 3 millioner mennesker. Til opplysning er det verdens høyeste hovedstad, på 2900 moh.


Galdhøpiggen blir jo bare en liten bakketopp sammenlignet med høydene jeg har oppholdt meg på i det siste.













Sandboarding, pingviner og Lima


Siste innlegget fraPeru blir litt kortere enn forventet, da nesten alle bildene jeg har fra siste uka var tatt på mobilen (glemte alltid å lade kameraet, ups) og jeg dessverre har mistet mobilen min (mer om dette i neste innlegg), uten backup.. Men har planer om å gi fullstendig oppdatering fra alt jeg har gjort, så here we go:

Etter turen til Colca Canyon, utenfor Arequipa, hev vi oss spontant på en nattbuss til Ica sammen med noen vi hadde blitt kjent med på hostellet. Fra Ica reiste vi videre til Huacachina- en liten oase i ørkenen. Her dro vi på sandboarding (snowboard, men i sand) og nøt litt ordentlig varme igjen, før vi tok turen videre til Paracas, en liten kystby. Paracas ligger i verdens tørreste ørken, og øyene utenfor er kjent som "fattigmanns Galapagos", hvor man kan se seler, sjøløver, fugler og pingviner (!). Paracas er også en del av et naturreservat med vakre strender og merkelig natur- ørken og sjø ret atmed hverandre? Man skal visstnok også kunne se flamingoer herifra,  men vi var visst der på feil tid av året for dette... To rolige, fine dager.










Ser dere pingvinen, omtrent midt i bildet??











Siste stopp i Peru var Lima, hvor jeg tilbragte så mye som en dag, før jeg sa hadet til Inger og Kyrre og satte meg på en 22timers buss til grensen til Peru. Videre herifra tok jeg taxi til grensen, som jeg krysset selv og fant en ny taxi på andre siden. Hvorfor ta direktebuss når man kan krysse grensen selv, og gjøre det mer spennende..? Fra grensen tok det meg omtrent 18 timer å komme til Quito, så etter 42 timer på reise var jeg rimerlig klar for å oppleve Ecuador. Men mer om det i neste innlegg.

I Lima møtte vi igjen canadierne vi ble kjent med i Bolivia, og dro ut å spiste med de på kvelden. Dagen etterpå dro vi på en free walking tour i byen, så vi fikk med oss litt av downtown og det historiske Lima. Og det var stortsett det jeg rakk i Lima.. Men har blitt fortalt at det ikke var så mye å gjøre der, og jeg hadde allerede lite tid i Ecuador, så det gjorde ikke så mye.






Hver dag klokken tolv har garden vaktskifte utenfor presidentens palass, med masjering og en hel sermoni. Kult å få med seg!






Lake Titicaca og Arequipa


Etter noen fantastiske dager i Cusco, gikk turen videre til verdens største high-altitude innsjø, Lake Titicaca. Denne ligger både i Peru og Bolivia, og vi besøkte begge sidene. Så ja, vi tok likså godt en snartur, to dager, til Bolivia. På den bolivianske siden var det fin natur, og jeg fikk litt følelsen av å være tilbake i Norge langs kysten faktisk, bare at jeg her var 3800 moh. På den peruvianske siden besøkte vi noen flytende øyer laget av siv og strå, hvor vi besøkte en indianerstamme som lever og har levd på disse øyene i mange hundre år. I dag er det veldig turistifisert, og mange mener det bare er et skuespill for turistene, men det va likevel veldig kult å se hvordan de tradisjonelt levde!

 











Ble kjent med en gjeng canadiere og en tysker, som bodde på samme hostell som oss. canadierne møtte vi faktisk igjen i Lima noen uker senere.





















Etter Lake Titicaca dro vi til Arequipa, en fin by sør i Peru. Tok det ganske rolig her, da jeg var syk i flere dager (fikk testet ut helsesystemet i Peru og, og ble- ikke overraskende- satt på antibiotika og to-tre andre medisiner. Legene her nede eeelsker medisiner virker det som). Besøkte et gammelt kloster, noe som var utrolig kult og fascinerende å lære om. Var også på et museum hvor vi fikk se en nedfrosset jente som ble ofret til inka-gudene for nesten 600 år siden, men pga kulden på toppen av fjellet hun ble ofret på er hun så godt som like hel den dag i dag!

Siste dagen tok jeg turen til Colca Canyon, verdens nest dypeste canyon. Her så vi condor, en av verdens største fuglearter, og fin natur. De fleste som drar hit drar på to eller tre dagers gåtur, noe som egentlig var planen, men hadde alt for lite energi til å klare det. Ble sliten nok av å gå på museum..


Inne fra klosteret. Her bodde- og bor- kvinner i total isolasjon fra omverdenen.




En versjon av dette bildet henger i veldig mange av kirkene i Andesregionen, og er et tydlig tegn på synkretisme- de spiser nemlig marsvin, som er tradisjonell mat her i området.


Legg merke til de snødekte vulkanene i bakgrunnen.








Condor- spotting. En av verdens største fugler, som lever i Andesfjellene. Vingespennet kan bli opp til tre meter langt!








4930 moh. Høyeste jeg har vært så langt.


For øyeblikket befinner jeg meg i Ecuador, men flyr til Brazil- som er siste stopp i Latin-Amerika- i morgen. Henger, som dere skjønner, litt etter med bloggingen, men det kommer, det kommer.

Inka Trail og Machu Picchu, del 2


Dag tre sto vi opp like tidlig som de andre dagene, noe som var greit- denne natten var fryktelig kald (vi overnattet vel på 3600moh, om jeg ikke husker helt feil)! Natursen siste dagen var utrolig vakker, vi gikk gjennom regnskog, og opp og ned veldig mange trapper. Denne dagen var dagen hvor vi gikk store deler av den opprinnelige Inka trail brukt på inkaenes tid, så det var kult! Vi passerte flere ruiner på vegen, og på ettermiddagen endte vi -endelig- opp på Machu Picchu!

Enjoy:
















The Monkey Stairs





Første glims av Machu Picchu!!



Maten vi fikk på turen var utrolig god, imponert over hva vi fikk servert på tre dagersfjelltur! Siste dag stilte kokkene opp med KAKE, som de dedikerte til bryllupsparet som var på bryllupsreise på turen vår!





17.mai bilde nummer 2





























Siste dagen på den arrangerte turen vi var på var vi på enda flere ruiner, i en dal som kalles The Sacred Velley. Vi var også på et sted hvor vi smakte tradisjonell drikke og et annet sted hvor vi fikk se hvordan de tover, farger og strikker/ vever alpakkaklærne.














Marsvin- klar til å spise som middag. Marsvin er nemlig en delikatesse i Peru! Jeg smakte det aldri, men smakte alpakka da- eksotisk nok.

















Inka Trail og Machu Picchu, part 1


Machu Picchu og Inka Trail var fantastisk- fy søren for en opplevelse! Har for mange bilder til å kunne la alt gå under et innlegg, så deler det litt opp.

Vi møtte Julie og Oda, to gode venner fra Molde, på flyplassen i Lima et par dager før vi skulle begynne å gå, og dere kan tro det var gledesscener når vi fikk se hverandre igjen for første gang på over fire måneder!?



I Cusco hadde vi tre rolige dager før selve turen begyntE, for å bli vant til høyden slik at vi forhåpentligvis skulle slippe unna høydesyke (noe vi alle gjorde- hurra). Vi var på et par sightseeing-turer, besøkte marked, handlet/ leide inn alt vi trengte av varme og vanntette klær og utstyr- bagasjen min er nemlig ikke helt utstyrt for høyfjell og kulde.. Den tredje dagen hadde vi informasjonsmøte og fikk hilse på deler av gruppa vi skulle være med den neste uka, og dag fire startet turen. 




Cusco i seg selv er en utrolig fin by! Her er et bilde fra main squaren, og som dere kanskje ser er det en kirke der, selv om Cusco var hovedstad for inkaene. Når spanjolene kom og tok over plasserte de nemlig kirker på alt av viktige inkabygninger, så Cusco i dag har utrolig mange kirker sammenlignet med størrelsen på byen.











Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om turen, annet enn at vi gikk 44km på tre dager, besteg flere tusen høydemeter (toppunktet var på 4200moh), passerte utrolig fin og variert natur og flere inkaruiner og feiret 17.mai i Andesfjellene. Jeg hadde forventet at det skulle bli en knallhard tur i veldig kaldt vær, men ble positivt overrasket over både temperaturene og vanskelighetsgraden. Vi hadde mange stopp og gikk i greit tempo, så selv om det var slitsomt til tider (skylder på høyden jeg, hehe) kunne jeg klart noen dager til. Eller, kanskje ikke leggene mine- har aldri før gått opp og ned så mange trapper på to-tre dager..! Inkaene var visst veldig glad i de trappene altså..



Bortsett fra Inkaruinene på høyreside kunne dette liksågodt vært Norge?


Helt i høyre hjørne kan dere se flere inka-ruiner: Disse tilhører små byer som ble bygd lags elven oppover mot Machu Picchu. Når beskjeder skulle fraktes mellom Cusco ("hovedstaden" i Inkariket) og Machu Picchu og andre byer på veien var det menn som sprang etapper mellom disse byene langs elven, og i byene kunne de sove og spise.


Porterene våre som bærte bagasjen vår! Skal inrømme at jeg fikk litt dårlig samvittighet for at de måtte bære alt utstyret, maten og bagasjen vår, 20kg hver, mens vi turistene kun bærte dagssekken vår.. I følge guiden vår trives de i jobben sin da, så håper det stemmer. Håper i det minste de er glad i fjellturer- de har i det minste utrolig fin natur og utsikt rundt seg på jobb hver dag!














Menneskene i høylandet her i Peru går tradisjonel kledd, hver dag. Utrolig kult! (Men jeg lurer fortsatt på hvor behagelig og praktisk det er å gå med bowlerhatt- som veldig mange har- hele tiden)


Kom fram til lunsjteltet første dagen- der ventet egne vaskeboller til hver enkelt og en trerettersmeny! Vi led ingen nød på fjellet altså :):)









Leirstedet vårt første dagen!




Trapper....


Dårlig fokus, men hey- I was there


Litt vittig er det når du kommer på et liten flate på fjellet at det står mange selgere som selger alt mulig snacks, men skal inrømme at det var veldig greit å få kjøpt seg en kald drikke og bruke do da.


MER trapper. Prøv disse på rundt 4000moh dere


Hvor mange har feiret 17.mai på 4215 meters høyde i Andesfjellene!? Var litt greit å slippe unna internett med alle bunadsbildene denne dagen. Vi feiret på vår måte- med sjampagnefrokost, fjelltur og nasjonalsangen i matteltet på kvelden.






Vi var over skyene!



 Dag to var den desitert tyngste dagen- 17 km, og store deler av dette var oppover. Fikk med oss en nydelig solnedgang da, før vi måtte vandre i jungelen i mørket for å komme til leirstedet. 

Dag 3 ankom vi Machu Picchu på ettermiddagen, men dette kommer i neste innlegg :)

Cartagena


Siste stopp i Colombia var Cartagena, en nydelig koloniby nord i landet. Vi hadde bare en dag der, fordi vi var nødt å bruke et par dager på eksamen og, så da dro vi tilbake til Bogotá for å skrive den. Selv om en dag stortsett aldri er nok på et sted rakk vi å se hele gamlebyen som Cartagena er kjent for, og å få et inntrykk av byen. Første kvelden dro vi ut, hvor vi ble kjent med et par lokale som tok oss med på salsabar og omvisning i byen. Sier det igjen- å reise når man kan språket er en helt annen opplevelse enn når man ikke kan det! Dagen etterpå gikk vi bare rundt og så i gamlebyen, shoppet litt (eller, vindusshopping kan vi vel heller kalle det- budsjettet er litt for stramt og sekken litt for full til å ha mulighet til ordentlig shopping) og nøt siste dagene i varme på veldig lenge.

Tilbake i Bogotá ble dagene som planlagt brukt til å skrive eksamen. Veldig kjedelig å bruke tid på reisingen til å sitte inne på hostellet og skrive, men det måtte gjøres. Heldigvis var temaet veldig interessant- jeg skrev om rasisme og kjønnsroller i Latin-Amerika- så det gjor det litt bedre.

Colombia var veldig bra, og jeg skulle gjerne hatt lenger tid der. Folk var generelt veldig hyggelig og utadvent, og det var et ekstremt variert og spennende land! Nå er vi i Cusco, Peru, og i morgen begynner vi gåturen mot Machu Picchu. Alt jeg får oppleve!


















Pose på vann! Mye billigere enn på flaske, og veldig typisk for landene her i Latin-Amerika.







Nå er vi i Cusco, Peru, og i morgen begynner vi gåturen mot Machu Picchu. Alt jeg får oppleve!

Karibien- Santa Marta, Tayrona og Minca


I Santa Marta sjekket vi inn på det fineste hostellet vi har vært på så langt, med basseng og store, fine rom og fellesarealer. Det passet oss utmerket, da vi måtte bruke en del tid på hjemmeeksamenen mens vi var der. Første to dagene brukte vi for det meste på hostellet, men vi tok og en tur inn til sentrum av Santa Marta, hvor vi så det historiske senteret av det som visstnok skal være den første byen grunnlagt i Colombia. Vi fikk og med oss solnedgangen fra strandpromenaden- en fin avslutning på dagen. Santa Marta er en veldig populær ferieby for Colombianerne, og minnet meg mye om typiske sydenbyer i Spania, med masse hoteller, restauranter og butikker som selger baderinger og oppblåsbare badedyr.

Dag nummer tre tok vi oss fri fra eksamensskrivingen og tok turen til Tayrona nasjonalpark, et skogsområde med mange fine strender langs kysten. Vi måtte gå et par timer hver vei for å komme fram til strendene, og i 40 graders sol og varm ble vi - som du sikkert tippet- gjennomsvett. Men det gjorde det bare enda edre å bade når vi kom frem! :) Overnattet i hengekøye ved en av strendene, og hadde en koselig kveld med kortspill og avslapping.










Fordi vi er på budsjett og maten i nasjonalparken var dr levde vi på frukt, brød, syltetøy og bønner på boks i et døgn. Bra for budsjettet, og vi ble overraskende mett.















Hostellet vi bodde på i Santa Marta


Fikk en ny venn- på hostelletbodde det flere skilpadder!





Dagen etterpå dro vi til en liten landsby oppi fjellene for å besøke en kaffeplantasje. Det viste seg at det ikke gikk buss som vi var blitt fortalt, men heller noe som kalles collectivo, en vanlig bil som fungerer som buss. Så da satt vi der da plutselig, i en bil med tre colombianere, på vei til en liten fjellandsby. Det viste seg også at vi hadde med oss veldig lite penger, så vi måtte improvisere med lunsjen og spise kake- det billigste og mest mettende på menyen. Opp til kaffeplantasjen kjørte vi mototaxi- altså vi satt på med mototsykler, men da vi hadde for lite mat til både transport ned og lunsj valgte vi bort transporten, og det ble en par timers lang gårtur. Heldigvis var det en veldig fin gårtur i fin natur, og vi fant både ville mangoer og avokadoer på vegen, som vi plukket med oss på vegen og fylte magen med. Vel nede i landsbyen igjen fant vi ut at vi kunne ta billige mototaxi helt ned til byen igjen, så da satt vi plutselig igjen med penger. En veldig, veldig bra dag!

Kaffeproduksjon er viktig for Colombia, men det interessante (som gjelder for andre kaffeproduserende land som Nicaragua) er at all kaffe av beste kvalitet blir eksportert til Europa, og at kaffen som selges her er av den laveste kvaliteten. Kaffebøndene kjenner altså sitt eget produkt på en helt annen måte enn vi som forbrukere i Europa kjenner det.

Kaffeplantasjen vi besøkte var blitt drevet på samme måte i over 100 år, og var en kjekk opplevelse å få med seg. På slutten fikk vi smake kaffe- av beste kvalitet- noe jeg i et tappert forsøk prøvde å like, men jeg likte dessverre kaffe akkurat like lite som før.















Å kjøre motorsykkel uten hjelm og i shorts og singlett er kanskje ikke det smarteste jeg har gjort i livet- men shit så gøy!


























Medellín


Medellín er en annen storby i Colombia, med mye liv, røre og folk. Vi ankom byen tidlig torsdagsmorgen, etter en natt i buss. Etter å gått langt om lenge med våre (litt for) tunge sekker fant vi tilslutt et hostell, hvor vi fikk installert oss litt før vi tok turen inn til sentrum. Her gikk vi på marked, i butikker (shoppingen her er noe HELT annet enn i Nicaragua, her kan vi i motsetning til León finne butikker med klær litt mer lik de vi har i Norge), dro på museum, så på kirker og andre historiske bygniger- og endte plutselig i byens red light district. Alt man skal oppleve som backpacker :):). Litt kaotisk by, med ekstemt mye folk og mye biler/ traffikk, men etter noen dager ble vi bedre kjent med byen i helhet og med området vi bodde i, så vi var alle enige om at vi likte byen mer og mer for hver dag. Dagen etterpå var planen å jobbe med hjemmeeksamen, men plutselig endte vi opp med paragliding (!), for firmaet vi hadde prøvd å booke med for dagen etterpå misforsto, og trodde vi ville gjøre det med en gang. Vi skulle jo gjøre det uansett, så etter at vi fikk hevet oss rundt for å pakke var vi klar for en ny opplevelse- vi skulle flyy

Vi kjørte taxi i en times tid opp i fjellene som omkranset byen, og det var herifra vi skulle paraglide. Vi trodde vi skulle paraglide nedover mot byen, men vi skulle visst bare holde oss i samme område, og lande på samme plass igjen. Eller, for meg og Kyrre var det slik turen ble. Inger og hun andre fra hostellet vårt som var med fikk en mye lenger flygetur, for pga vindstrømningene klare de ikke å komme seg opp igjen,  og landet dermed nede i dalen, nærmere byen. Skal innrømme at paragliding ikke ga like mye adrenalin som forventet, sett bortsett i fra at vi måtte springe ned en bratt bakke for å lette var hele opplevelsen veldig behagelig (eller, vi ble litt kvalm og svimmel da, hele gjengen), vi satt liksom på en pute og det gikk ikke så veldig fort. Men kult å oppleve!!



































På kvelden dro vi ut på byen med stortsett hele hostellet, en sammensatt gjeng i alle aldere, fra alle verdenshjørner. Dagen etterpå gikk vi på en liten "bakketopp" midt nede i byen, hvor de hadde laget en replika av en typisk landsby fra fylket Medellín ligger i. Her nøyt vi utsikten, og spiste billig, tradisjonell mat. På kvelden sa vi farvell til Kyrre, som reiser tilbake til Bogotá for å jobbe med hjemmeeksamen, mens jeg og Inger satte oss på en ny nattbuss, denne gangen i 15-16 timer, for å reise til den karibiske kysten i landet! Her er vi tilbake i varmen, og natur og bygninger lik Nicaragua! Planen er å skrive hjemmeksamen her, men også oppleve hva denne delen av landet har å tilby, med strender, by og nasjonalparker.






















26 NOK for dette resulterte i mett og fornøyd backpacker på budsjett. Dagen før spiste vi treretters med inkludert drikke til 35 NOK. I liiiiike Colombia!




Bogotá


 

Å komme til Bogotá og Colombia var litt som å komme til et annet land (update: ja, okei, det er det jo klart at det var som å komme til et nytt land. Jeg mente litt som å komme til en annen planet eller en annen verden..). Det var først når vi kom hit jeg innså hvor «gammeldags» og «primitivt» Nicaragua (og Guatemala og Cuba) var, for plutselig var vii i en moderne storby, med moderne busser, haugevis med restauranter og cafeer i alle kategorier, kjøpesentere, moderne, fine hus i flere etasjer (!),  og et hostell med pcer og flatskjerm-tv. Tror ikke jeg klarer å sette ord på, eller forklare forskjellene, for dere som ikke har vært i landene, men det var i hvert fall en enorm forskjell. Vi merket godt at vi kom inn i et rikere land, for å si det sånn!

Første dagen ble en rolig dag, vi sov lenge og tok en rolig frokost, noe som var godt etter mange slitsomme avskjedsdager i Nicaragua. På formiddagen tok vi turen ut av byen for å besøke AFSkontoret her i Colombia, hvor vi fikk tips om steder å besøke og mat vi burde smake. På kvelden spiste vi en tradisjonell supper vi hadde fått anbefalt og slappet på hostellet. Verdt å nevne er det kanskje at Bogotá ligger 2800 moh og at temperaturene er lave (hvertfall på kveldene), så det var noe nytt for oss som har bodd tre måneder med havet og med en temperatur på mellom 35 og 40 grader hver dag.

Dag 2 dro vi på Bogotás svar på fløibanen, og kom oss opp i 3150 meters høyde. Her hadde vi utsikt over hele denne enorme byen, noe som var veldig fint! Resten av dagen brukte vi på å gå rundt i byen og dra på gullmuseum, et must-see i Bogotá, tydeligvis. På kvelden dro vi på noe som ht Languagexchange/ Spanglish, et sted hvor lokale og turister møttes for å spise middag og snakke spansk/engelsk sammen, for å forbedre sine språkkunskaper. Veldig kjekt, og jg ble sittende å prate spansk et par timer med et lokalt par, som kunne fortelle meg en del om Colombia. Det er så utrolig mye morsommere å reise når jeg kan språket, nå kan jeg spørre om tips om jeg trenger det, og folket her er sååå hyggelig, så det er flere ganger jeg har bare slått av en random samtale medtilfeldige rundt meg.

Ja, forresten, min roomie Inger fra Nicaragua har blitt med oss videre, så for tiden reiser vi tre stykker sammen. Eller, akkurat nå reiser jeg kun med Inger- Kyrre reiste tilbake til Bogotá i går for å skrive hjemmeeksamen og utforske mer av den byen, mens jeg og Inger reiste til den karibiske kysten, for å se litt mer av landet (vi skriver eksamenen her). Skal tilbake til Bogotá i løpet av helgen, så da møter vi på Kyrre igjen der. For øyeblikket sitter vi i Santa Marta, en ferieby helt nord i Colombia. Sålangt har vi bare sittet på hostelet og skrevet eksamen, men nå er vi snart klar for en pause hvor vi skal oppleve litt av byen.











Fikk en ny venn for dagen, en italiener som bodde på samme hostell som oss.
























 

Siste dagen i Bogotá dro vi på en fire-fem timers guidet sykkeltur rundt i byen, noe som var utrolig kjekt. Første stopp var på et fruktmarket, hvor vi fikk prøve ulike typer frukt vi aldri har smakt før. Resten av tiden syklet vi rundt og så ulike nabolag i byen, besøkte en kaffefabrikk og fikk lære litt om de ulike nabolagene og grafittiene, som vi kunne finne overalt i denne byen! Som avslutning prøvde vi et lokalt spill, som handlet om å kaste steiner på en gjørmevegg med dynamitt inni. Få traff, men det smalt skikkelig de gangene noen traff! På kvelden dro jeg og Inger på shopping, mens Kyrre dro på et museum til, og på natten tok vi nattbussen til en annen by, Medellín.




























Klar for 10 timers nattbuss, tjohei.

Bogotá var en utrolig fin by, så sett bortsett i fra at det var veldig kaldt, likte jeg meg veldig godt der! Spennende storby med mye fin arkitektur, bra/grei shopping, spennende restauranter, graffitti og mye spennende å se og gjøre. Vi skal ha noen dager der igjen på slutten, men vi rekker aldri i verden se alt, i en storby på 11 millioner.

Takk for meg, Nicaragua


Oppholdet her i Nicaragua synger på det aller siste verset, og vi er allerede godt i gang med alle avskjedene.  I løpet av den siste uka har vi gjennomført eksamen i både skriftlig og muntlig spansk, og jeg tror at begge har gått bra for min del hvertfall. Og det er jo godt! Nå gjenstår kun en hjemmeeksamen i Latinamerikastudier, men den skal skrives mens jeg reiser i Colombia (som jeg reiser til i morgen/ i dag, siden det er over midnatt...).

Siste ukene har gått mye til eksamenslesing, men vi har også prøvd å nyte siste tiden her sammen, så godt som mulig. Vi har hatt to avskjedsfester- en for utviklingsstudier studentene, og en for oss i spansk og de som går pedagogikk- noe som har vært veldig gøy! Jeg har og hatt en salsaoppvisning til (SOM jeg kommer til å savne salsatimene, og salsa i seg selv.. Krysser fingrene for å få danse litt salsa de neste månedene og da), og jeg har vært på dagtur til Esteli. De siste dagene har vært en blanding mellom sorg og glede- vi har virkelig nytt siste tiden her, samtidig som vi har grått og sagt hadet til mange som allerede har dratt.. Heldigvis skal veldig mange bo i Oslo de neste årene, og vi har allerede planlagt reunion med de fra hostellet. 













Dårlig bilde, men hey, her er hvertfall et bilde fra danseoppvisningen vi hadde.


















Sigrid fikk en ny venn i Estelli. Eller, han ville så gjerne være med på et bilde, sammen med frukten han solgte.










Nå skal jeg sove siste natten i senga mi her, før jeg skal komme meg gjennom de siste avskjedene, både med folk, maten, byen og landet. Jeg er ikke klar til å forlate Nicaragua, men jeg må bare stå i det- man (hvertfall jeg) blir vel egentlig aldri helt klar for å forlate et sted. Og jeg har jo heldigvis veldig mye spennende å se fram til fortsatt- jeg er nå klar for et par måneder backpacking igjen, denne gangen går turen ned til Sør-Amerika, etter fire måneder i karibien og Mellom-Amerika.



Påskeferie i Karibien


Påskeferien startet med salsaoppvisning på en salsaklubb forrige torsdag kveld, og allerede 03.00 (aka litt for få timer senere) natt til fredag satt jeg i bak i en "lastebilbuss" på vei til Managua, hovedstaden. Herifra tok vi buss åtte timer videre, og deretter båt i 1,5time for å komme oss til den karibiske kysten av Nicaragua. Infrastrukturen i dette landet er ikke noe å skryte av, og busser og båter følger ingen timeplan (det virker som de går når de føler for det) men vi kom oss (nesten) frem på 14 timer. Det gikk nemlig ingen båt til Laguna de Perlas, hvor vi hadde bestilt hostell, så litt improvisert ble vi en natt i Bluefields. Heldige som vi var fikk vi hjelp av kystvakten til å finne et hostell. De fulgte oss faktisk frivillig inn på hostellet, fullt bevæpnet, så da følte jeg meg jo ganske... viktig.

 
Snapchatkvalitet, men her er vi hvertfall klar for tur; 03.00, og for min del etter kun 1,5 time søvn. Turen gikk overraskende bra da, fikk sovet mye på den andre bussen.





Dagen etter, altså lørdagen, tilbragte jeg og Inger noen timer i Bluefields, før vi tok båt videre opp til Laguna de Perlas, vårt endelige mål. Vi har hele tiden blitt fortalt at østkysten og vestkysten er veldig forskjellige, og det er de også! På østkysten snakker de i tillegg til spansk miskito, et indianerspråk, kreolsk/engelsk og andre små stammespråk. Jeg tror aldri jeg har vært så språkforvirret før, for jeg visste ikke om jeg skulle henvende meg til folk på engelsk eller spansk (det er nemlig ikke alle som kan begge språkene..) Bygningene, naturen og selve atmosfæren var og helt annerledes, det var litt som å komme til et annet land liksom. Men det var veldig fint!








Lørdag ettermiddag ankom vi Laguna de Perlas/ Pearl Lagoon, et lite tettsted med noen tusen innbyggere. Det var ikke så mye å se eller gjøre i selve tettstedet, men det ligger noen "innfødtbyer" i nærheten og kun en times båttur unna var det karibiske paradiset alle drømmer om, med kritthvit sand, palmer og blått vann. Lørdag tok vi turen til en av landsbyene hvor de innfødte bor, og det var en interessant opplevelse. Det var veldig mye fattigdom, alkohol og narkotika (som generelt er et ekstremt stort problem på østkysten), og vi fikk aldri være i fred. Vi prøvde å sole oss, gjøre litt lekser og bade, men det kom konstant noen bort til oss og ville snakke med oss eller selge oss noe. Vi kjøpte lunsj hos han ene da, og fikk servert gallo pinto med kokosnøttmelk, egg og kokosnøttbrød. (du vet du er i Karibien når all mat tilberedes med kokos)

Søndag morgen dro vi ut til Pearl Keys, som er en gruppe fantastisk fine småøyer langs kysten av Nicaragua. Vi arrangerte en tur kun for oss seks jentene som reiste sammen, hvor vi hadde en hel øy for oss selv (pluss de to fiskerne som kjørte oss og en ensom mann som bodde alene på øya) til å sole oss, bade og nye livet. Vi så solnedgangen fra stranda, overnattet i telt og hadde bonfire på kvelden, og de to mennene som arrangerte turen dro ut både søndag og mandag på fisketur, så vi fikk tre måltider med fersk fisk (noe vi ikke har spist på veldig lenge)! Mandag hadde vi nesten hele dagen på paradisøya, før vi tok turen til en enda mindre øy for å sole oss og bade litt mer. På ettermiddagen tok vi turen tilbake til Pearl Lagoon, hvor vi tok en etterlengtet dusj, spiste noe annet enn fisk og nøt en etterlengtet kald cola.

Tirsdagen ble brukt til å gjøre lekser og bli kjent med noen andre turister, og onsdag morgen (05.00) startet den 14 timer lange turen tilbake til Leon. Turen gikk litt kjappere denne gangen, fordi vi to buss istedenfor båt og ekspressbuss istedenfor en av de som stopper hver 100meter. Den første bussen vi tok er kanskje den verste bussturen jeg har vært med på da- se for deg den verste skogsveien i Norge, i en gul skolebuss med harde, lave skinnseter i fire og en halv time, klokka halv seks om morgenen. Det var litt kult å kjøre gjennom jungel og små lokale landsbyer (de andre på bussen var stortsett arbeidere, mange kom i støvler og machete), men bortsett fra det var turen akkurat like fæl som den høres ut som. Heldigvis var resten av bussene mer komfortabel, og jeg fikk sovet mange timer på den neste bussen.


































Tilbake i Leon ble de siste fire dagene av ferien tilbragt med å gjøre ekstremt lite. Med tanke på eksamen om under to uker og at vi hadde en innlevering på spansk ble vi pent nødt til å tilbringe endel tid foran bøkene, men heldigvis tok vi kveldene fri til å spise god mat, dra ut eller være sosial med alle på hostellet. Litt av grunnen til at vi dro hjem fra tur såppass tidlig var også fordi vi har hørt at Leon er en av de byene hvor påsken blir feiret mest i hele Nicaragua, både med religiøse prosesjoner og fest, fyll og strandliv. Fredag gikk vi derfor en tur ut i gatene og fikk sett flere prosesjoner og en gate hvor de laget enorme bilder på bakken av blomster og ris i ulike farger. Religion står veldig sterkt her, og det kom tydelig fram nå i påsken!

På lørdagskveld tok vi turen til stranden, for en bonfire og senere fest, noe som tydligvis var den største påskefesten her. Så ja, religion står veldig sterkt, men det står også festing og alkohol (som er superbillig og veldig lett tilgjengelig.) Søndagen avsluttet vi ferien med å slappe av ved bassenget på et hotell her i nærheten, og på kvelden gikk vi ut for å spise god mat og feire bursdagen til Mina.

 

Påsken har altså i år vært veldig annerledes en snø, kvikklunsj, appelsin, påskekyllinger og påskeegg, men sol, strand, palmetrær, kokosnøtter og varme er slett ikke feil det heller!

León


Byen vi bor i her i Nicaragua heter León, og er den nest største byen her i landet. I følge wikipedia ligger folketallet på rundt 200 000, og med områdene rundt er innbyggertallet så mye som 389 000. Vi bor ganske midt i sentrum, og her føles ikke byen så veldig stor, men for å komme oss til busstopper og andre deler av byen så innser vi at den er ganske stor likevel. Hvert fall for meg som er vant til Molde! :)

Byen skal visstnok være en av de tryggeste i Nicaragua, og jeg føler meg helt trygg når jeg er ute å går, selv om jeg går alene som jente. (ja, sett bortifra alle kommentarene og blikkene da, men de er jo ikke noe farlige). I tillegg til et ukjent antall fine kirker er byen kjent som en av en av de eldste byene i landet, og har tidligere vært hovedstad i Nicaragua. I dag Leon en bra og kjent studentby, og Sentralamerikas eldste universitet, UNAN, ligger nettopp her.

Jeg stortrives her, og det absolutt blitt et hjem for meg. Klarer ikke helt å skjønne at jeg kun har tre uker igjen her, før jeg reiser videre. Gleder meg masse til å reise og oppleve nye ting igjen, men det blir utrolig trist å forlate alle menneskene og byen jeg har blitt så glad i..

Anyways, her kommer noen bilder så dere kan få et lite inntrykk av hvordan det ser ut her:






















Det hvite huset med brune dør er hostellet vårt, Casa Blanca.

 

Vertsfamilie, bursdagsfeiring og beachlife


Som nevnt i forrige innlegg har jeg nå bodd to uker i vertsfamilie, noe jeg er veldig glad for at jeg valgte å gjøre! Familien kan minimalt med engelsk, så all kommunikasjon har foregått på spansk, noe som har gått overraskende bra. Selv om jeg svarer med halve, dårlige setninger så gjør jeg meg forstått, og selv om jeg ofte nikker og smiler og later som jeg forstår mer enn det jeg gjør, så er jeg imponert over hvor mye jeg har klart å lære på åtte uker. Og jeg tror samtalene med familien har bidratt mye til dette bratte læringskurven. Vi har hatt dagligdagse samtaler, og samtaler om religion, kultur, familie og livet her i Leon. Jeg har fått vært med på jobben til vertsmor, hun jobber som dommer i retten i en by en time unna, jeg har vært med på gudstjeneste i en katolsk kirke og jeg har spist tradisjonell nicaraguansk mat hver dag. I dag skal jeg flytte tilbake til hostellet, men forhåpentligvis får jeg besøkt dem igjen før vi flytter fra Leon om (allerede) en måned.

Bortsett fra at jeg har fått kjenne på livet som skilsmissebarn, som har gått fram og tilbake mellom huset og hostellet, og alltid glemt et eller annet, så går livet her normalt. Det er rart hvor fort ting blir rutine, og føles normalt. Og det er enda rarere hvor fort tiden går! Vi har allerede vært i her i 8 av 12 uker, og nå har jeg påskeferie i 1,5 uke. Etter ferien har vi litt under to uker, så braker det løs med skriftlig og muntlig eksamen i spansk, etterfulgt av en hjemmeeksamen i Latinamerikastudier, som jeg skal skrive mens vi er ute å reiser i Colombia. Det kan jo bli ganske spennende..

For nesten to uker siden feiret vi trippelbursdag på hostellet; vi kjøpte inn ballonger, hatter, pizza, potetgull, kake, godteri, piñata og massemasse pynt, og hadde tidenes bursdagsfeiring med konkurranser, leker og mye morsomt. Senere på kvelden dro vi ut på byen, bursdagsbarna med hver sin hatt på hodet.

 



 

Her er et bilde av rommet jeg har bodd på siste to ukene. Jeg har hatt egen dobbeltseng, eget bad og egen tv, så kan ikke klage på standaren hvertfall! Familien består av far, mor, datter på 20 og sønn på 18, og er utrolig snille og greie alle sammen. Setter veldig pris på tiden de har brukt på å snakke med meg, slik at jeg kan forbedre språket.

Ellers har jeg vandret rundt i byen igjen, elsker å bare gå rundt, smake på mat, kjenne på stemningen og oppdage nye, spennende steder.







Forrige søndag var vi på baseballkamp igjen!

Ellers lever vi livet på stranda, og forrige lørdag ble det arrangert Beach party for både lokale og turister. Kan vel si det sånn at halvparten av de som var der var fra kulturstudier, men det var en veldig fin kveld. Så sinnsykt deilig temperatur, fin solnedgang og mange bra mennesker.












I morgen skal jeg på påskeferie, men ettersom det er utrolig mye fram og tilbake vet jeg enda ikke hvor jeg skal.. Stay tuned, dere får oppdatering når jeg er tilbake.

God påske!

It's so nicaraguan


I god AFSånd sier jeg "It's not good, it's not bad, it's just different", og gir dere her en liste over ting jeg vil kalle "typisk Nicaragua" (hvertfall hva jeg har opplevd på de snart sju ukene jeg har bodd her):

  1. Det finnes ikke gatenavn og adresser, i stedenfor bruker de kjente bygninger, parker, restauranter o.l. til å navigere seg ut i fra. Omjeg spør etter direksjonene til en restaurant f.eks. er svaret noe slikt som to blokker vest (eller som her i León: abajo- nedover (mot sjøen)) og en blokk nord. Når vi skal ta taxi må vi gi slike direksjoner ut i fra et kjent landemerke.
  2. Om du er jente- ikke forvent å være "anonym" når du er ute å går på gatene. Her stirrer gutter og menn ( alle aldere) deg ofte ned når du går forbi dem, når du er ute å går får du nesten alltid tilrop som "princessa", "buena" (fin/bra), "guapa" (pen), og folk sender kyssemunn ller smaskelyder etter deg. Som oftest er ikke dette noe problem, så lenge de holder seg på avstand, men noen av de andre skandinaviske jentene har blitt slått på rompa av tilfeldige forbipassserende og andre har opplevd enda mer pågående folk. Må også legge til at de lokale jentene får også kommentarer, så det er en helt vanlig del av kulturen her nede.
  3. Chela/ gringa. Det er helt vanlig å bruke hudfarge når en snakker om/ med en annen person her, og da er det spesielt tre begreper som brukes; chele/chela (hvit gutt/jente),  moreno/morena (brun,"blandet" gutt/ jente) og negro/negra (svart gutt/jente). Om noen kaller der gringo/gringa skal du derimot ikke ta det like positivt; dette er nemlig et negativt utrykk som brukes om amerikanere (fra USA) og har bakrunn i USAs innblanding kulturelt og politik i området.
  4. Peking med munnen. Ikke tro at alle kyssemunnene du får er fordi du er jente og noen synes du er pen, her er det nemlig vanlig å peke med munnen og ikke med hendene. Om du spør hvilken vei du skal gå for å komme til et sted vil du derfor få en trutmunn som peker i den retningen du må gå.
  5. Gyngestoler. De finnes overalt- jeg er sikker på at alle nicaraguanere eier minst en gyngestol, og veldig ofte plasseres den ute på fortauet, slik at de kan sitte å være sosial med venner og familie ute på gata, samtidig som de kan følge med på alt og alle rundt dem.
  6. Carbs, carbs, carbs. Det virker som nicaraguanerene eeeelsker karbohydrater- ikke nok med at det spises ris til alle måltider, men det serveres i tillegg ofte hvete- eller maistortilla og gjerne pommes frites, potetstappe, fritert mais/banan/yuka i tillegg. Så mens vi i Norge er vant til en del kjøtt, en del grønnsaker og en del ris/potet/pasta til middag, er det her vanlig med litt kjøtt, bittelitt grønnsaker og potet og ris og tortilla.

  7. Gallo Pinto. Bønner og ris stir fried sammen, spises i følge lokale ofte til frokost og middag hver dag. Vi får det til frokost minst to ganger i uka, og selv om jeg ikke likte det så godt i begynnelsen vet jeg nå at jeg kommer til å savne det i Norge.
  8. Det er alltid lyd og stemning i gatene. Jeg har aldri før vært et sted hvor det spilles så mye musikk rundt i gatene- folk kjører rundt med biler med store høytalere, mobiler med musikk og ingen ørepropper eller butikkene har musikk høyt på høytalerene. Det er alltid folk ute i gatene, selv da vi var på vei hjem fra en bar i tre tiden forrige helg var det fullt av folk, i alle aldere, ute å vandret eller bare "hang". Altså- alltid liv og stemning!
  9. Om du tar buss eller taxi-hold deg fast, her er setebelte som oftest ikke-eksisterende, maksantall for hvor mange som kan sitte på eksisterer hvertfall ikke, og ingen av sjåførene hadde nok bestått forbikjøringsdelen på førerprøven i Norge. Her skjer forbikjøringer i oppoverbakker, i svinger, helt oppi rompa på bilen foran og ja, egentlig alt vi lærte at vi ikke skulle gjøre i Norge. Har likevel ikke sett en eneste bilulykke enda, så de har kanskje kontroll på hva de gjør likevel?
  10. Det finnes bare en temperatur på vannet her, uansett om du skal dusje, vaske klær, drikke det eller vaske opp etter et måltid, og denne temperaturen er verken varm eller kald. Det eneste skikkelig negative med dette er vel at mine lyse klær aldri blir helt rene..
  11. Folk er så hyggelige! Selv om jeg får en del blikk fra folk (fordi jeg er hvit, går "lettkledd" og sikkert nok fordi jeg er rik), så smiler de fleste og veldig mange sier god dag eller god ettermiddag, selv om jeg aldri har snakket med dem før. Det er heller ikke et stort problem å komme i snakk med lokale, for enten om de oppsøker deg eller du oppsøker dem så er de ofte interessert i å ha en samtale. Kunne virkelig ønske folk var litt mer sånn i Norge og..

Ymse


Pcen min har levd sitt eget liv de siste ukene, noe som gjør blogging ganske tidskrevende. Pga meget ustabilt nett får jeg ikke blogget derifra, men her kommer hvertfall en liten update fra mobilen (så be prepared for bilder i ulike strl og med ymse kvalitet)

Først av alt vil jeg bare påpeke at tiden flyr alt for fort- etter denne uken er vi halvveis i oppholdet i Nicaragua, noe som er en veldig skremmende tanke. Det er alt for mye jeg har lyst til å se, gjøre, smake og oppleve før jeg drar, og selv om spansken min forbedrer seg hele tiden er jeg langt i fra der jeg ønsker å være.. MEN i morgen skal jeg faktisk flytte inn i vertsfamilie for to uker, så jeg har et håp om å få praktisere mye spansk! Grunnen til at jeg har tatt initiativ til, og ønsker å flytte, er jo for å få praktisert mest mulig spansk og få et lite innblikk i hvordan en nicaraguansk familie.

...

For et par uker siden var vi en stor gjeng fra Kulturstudier som dro til hovedstaden, Managua, for en konsert med en Nicaraguansk sanger. Hun har bodd flere år i Norge faktisk, så selv om jeg ikke forsto så mye av det som ble snakket og sunget om på konserten fikk jeg hvertfall med meg at hun snakket om "Noruega" mange ganger!!

Konserthallen i Managua var veldig moderne og fin, spesielt i Nicaraguansk standard! Det var litt merkelig å ta buss gjennom fattige nabolag og bli fulgt av fattige unger som tigget penger fra parkeringsplassen og opptil inngangen, for så å komme inn i et overklassebygg som kunne vært i hvilket som helst "vestlig" land, med masse rike, pyntede overklasse mennesker. Føles litt rart at vi som er studenter på budsjett glir rett inn i overklassen..

Forrige søndag var jeg på baseballkamp, som sammen med boksing, er den største og mest populære sporten her i landet! Forsto ikke alle reglene, men stemningen var absolutt verdt å f med seg- mye liv, salg av mye ulike, interessante mat- og drikkevarer og god stemning. Tenker å dra på en ny kamp denne helga!

I helga var jeg, og nesten hele hostellet mitt, på helgetur til San Juan. Dette kan nok betegnes som Nicaraguas svar på Kos/ Ibiza/ Magaluf- masse turister og masse festing. Det viste seg å å være en surfekonkurranse og festival (fest) helgen vi var der, så da var det nok ekstra mye folk. Igjen en helg hvor det gikk mye penger, men det var en bra helg- så det var verdt det!

I går hadde vi eksamen i nybegynnernivå på salsakurset vi går på! Jeg besto, så nå skal vi begynne på litt mer avanserte trinn og kombinasjoner. Vi får også et diplom for å ha bestått, men for å få dette må vi opptre på et show neste tirsdag- så det blir interessant (så god er vi trossalt ikke etter fire ukers trening..)

Tur til mangroveskogen


På lørdag var jeg med på en tur Kulturstudier arrangerte inn i mangroveskogen like i nærheten av León. Mangroveskogen er en del av et naturreservat og det er ulovlig å hogge ned trærne, men dette blir dessverre ikke overholdt. Trær bli hugget, iguaner og skilpaddeegg samlet inn og solgt som delikatesser, alt dette av fattige nicaraguanere som ønsker å tjene seg noen kroner. Og de lever jo av det, så de må jo faktisk tjene noe på det..

Anyways, turens formål var å plante nye mangrovetrær, for å erstatte de som blir hugget ned. For å komme oss til stedet hvor vi skulle plante trærne måte vi kjøre båt, og på veien stoppet vi et sted for å leke Tarzan og klatre i lianer. Kjempegøy! Trærne plantet vi i gjørme- vi vasset med gjørme opp til livet, og mange sank langt nedi og satt seg fast. Vi plantet ikke så mange trær som jeg forventet- vi var så mange deltakere at vi måtte be de første om å spare noen trær til oss som kom oss ut av båten og gjennom gjørma sist. Å forflytte seg fem meter i synkegjørme er nemlig akkurat så vanskelig som det høres ut som.

På veien tilbake padlet vi kajakk, noe som var veldig fint (og litt slitsomt). Vi stoppet også på et øko-hostell sponset av FN, som skaper arbeidsplasser til de som (tidligere) drev med ulovlig virksomhet i naturreservatet. Hostellet var så idyllysik du kan få det- palmehytter/bungalows på stranda og er mang heldig kan man få se klekkingen av skilpaddeegg! Dessverre var det ingen skilpadder eller egg den dagen vi var der.

 






Vi møtte på flere båter fullastet med trær, noe som som sagt er ulovelig. Noe mange gjør er at de går inn i skogen om natten for å hogge ned trær (ulovlig..), og tar de ut noen dager senere, da det er lovlig å ta ut tørkede trær/ved.





 





Utrolig fin dag!

For å avslutte dette innlegget må jeg bare fortelle en historie fra taxituren til stranda, som innebærer politikontroll, cola og korrupsjon tli de grader:


Som alltid her nede i landene var vi for mange i taxien- to (pluss sjåføren) i forsetet, og tre bak, men dette er ingen problem for taxisjåførene, de fyller opp med både fem og seks passasjerer. Plutselig ble sjåføren litt stresset, lukket vinduene og tok på seg setebeltet (noe vi "selvfølgelig" ikke bruker- de funker ikke heller), for foran oss står flere politi og vinker oss inn til siden. Sjåføren måtte vise sertifikat, vognkort og mange andre kort før han måtte bli med politiet ut av bilen en tur (som dere ser på bildet). Vi satt igjen i bilen, litt småstresset for om vi skulle rekke båten vi skulle ta, og lurte på hva som kom til å skje nå.. Det tok bare et par minutter før taxisjåføren var tilbake i bilen, smilte og sa at det ikke var noen problem, alt går bra. Han skulle egentlig fått bot (for et eller annet vi ikke fikk med oss) på 500 cordobas (del på 3,5 så har du den norske prisen), men slapp unna om han kjøpte en COLA og ga til politiet på veg tilbake til byen. Sååå, når vi betalte for taxien ba han oss fint om vi kunne gi han 10 cordobas ekstra hver, så han kunne kjøpe en 3liter cola til politiet.. Det er altså veldig lett å kjøpe seg ut av bøter og problemer her altså! Eller så er det lett for politiet å kreve penger (eller noe annet) for ting de finner på der og da, læreren vår fortalte at hun måtte betale 100 cordobas for å slippe bot for et eller annet politiet påsto var galt, men som hun ikke skjønte selv..

Granada


I helga dro jeg og to av mine venninner her nede, Inger og Frida, på helgetur til Granada, en by noen timer sør for León. Det er en utrolig fin by ved den største innsjøen i Sentral-Amerika, med mange kirker, fargerike hus og en veldig koselig atmosfære. Veldig mye mer turistifisert enn León da- her var det selgere som ville selge oss alle mulige duppeditter og restaurant-/ bargate med ganske stive priser. Når det er sagt var det ikke langt mellom turistgatene og de lokale nabolagene, og vi så ekstremt store forskjeller mellom disse. Kun et par gater bortenfor hovedkvartalet, katedralen og en fin (turist)park gikk vi blant blikkhus, søppel og passerte ungdommer som sniffet lim..

På fredag gikk vi bare litt rundt i byen før vi spiste middag og tok en tidlig kveld. Lørdag startet vi dagen med frokostbuffet på sjokolademusset i byen. Høres veldig fancy ut, sant? Det var godt, men litt skuffende med tanke på at vi betalte dobbelt så mye (50NOK) for denne frokosten enn vi gjør om vi spiser frokost på restaurant her i León. Også var det ikke å mye sjokolade som det høres ut som.. Men spiste sjokolade crepe da, så kan vel si meg fornøyd! Resten av dagen gikk vi på vandring i byen, spiste supergod pizza og ferske kanelsnurrer (første gang siden Norge- skal love dere at den ble fort spist opp..!) og gjorde et heller mislykket forsøk på shopping. Vi besøkte også kirkegården byen er kjent for, hvor både "normale mennesker", rike overklasse mennesker og tidligere presidenter ligger begravet. Vi så ikke hele kirkegården, men av det vi så ble vi ganske målløse. Her snakker vi graver som er mye finere, mye større og mye dyrere enn husene mange nicaraguanere bor i!

På søndag dro vi på ziplining/ canopying, en aktivitet jeg lenge har hatt lyst til å prøve. Vi fikk på oss seler, hansker og hver vår rosa hjelm, og "slengte oss" mellom trærne på stålvaiere/ taubaner. Supergøy!!

Ellers vil jeg bare avslutte med å  sette pris på det generelle prisnivået her nede! For tre-fire timer i lokalbuss hver vei betalte vi totalt 42 NOK hver (!) Likevel sprengte jeg mitt stramme backpackerbudsjett med ganske mye på denne helga, men heldigvis var båden maten og opplevelsene verdt det!






Kirkegården:




Ja, dette er en grav..(!!)


Det røde og svarte flagget påmalt gravene er logoen til FSLN, et av partiene her i Nicaragua, og de som "vant" revolusjonen i 1979. Vil anta at alle som er begravet her har hatt en eller annen tilknytning til partiet, ettersom de har fått partilogoen (og det nicaraguanske flagget) påmalt graven sin. 

 
















Et bilde fra hostellet vi bodde på. Veldig billig, og helt grei standard. Utrooolig varmt på rommet da, selv med viftene på var det som å våkne opp i en badstue.







Satt og slappet av langs strandpromenaden ved innsjøen, da en flokk kyr kom gående. Vet aldri hva en skal forvente i Nicaragua!












Vi hadde med oss tre guider- en som tok bilder for oss, og to som hjalp oss med sikringene og å holde oss oppe i noen av stilene. Her er den såkalte superman (tror jeg)



Fikk, som dere ser, prøve oss på mange ulike stiler på zipliningen:  alt fra superman (eller super princes som guiden vår kalte oss), til apekatt,  til oppned, bakfram og liggende. 

 

Update


Hei og hopp!

Forrige fredag var vi på en liten tur igjen- denne gangen til León Viejo og Laguna del Tigre. León Viejo (gamle León) er ruinene fra den opprinnelige León, grunnlagt av europeerne som kom hit på 1500-tallet. Byen har en veldig tragisk historie som jeg dessverre ikke husker så mye av, men den inneholder blant annet drap på urbefolkningen som bodde der fra før og vulkanutbrudd fra den nærliggende vulkanen. Byen ble derfor forlatt på begynnelsen av 1600 tallet, til fordel for dagens León, som ligger rundt 32 kilomenter vest. Inntil 1967 var León Viejo faktisk glemt, men i dag står den på UNESCOs verdensarvliste. 

Etter vandringen blant ruinene tok vi turen til en nydelig innsjø ved foten av en vulkan, kalt Laguna del Tigre. Som dere kanskje skjønner er det mange vulkaner i området- det er ikke uten grunn Nicaragua kalles "tierra de lagos y volcanoes"- landet av innsjøer og vulkaner. For å komme oss mellom de León Viejo og lagunen, måtte vi først kjøre de gule, amerikanske skolebussene vi blir fraktet rundt i overalt, før vi måtte flytte over i små pick-up'er med pressennig og trebenker å sitte på på lasteplanet. Dette gikk ikke helt som planlagt- etter noen minutter på sandete veg spant vi oss fast, og etter flere forsøk på å dytte bilene ut av sporene de satt fast i ga vi opp, og gikk heller et stykke lenger enn planlagt. Sett bort i fra at det er veldig varmt og klamt å bevege seg i denne varmen, og at bakken var fylt av tørr sand og støv, så var det ikke noe problem (for spreke skandinaver som oss). Og at vi ble svett og sliten gjorde badet i innsjøen bare enda bedre, og enda mer forfriskende!
















På kvelden gikk vi til innkjøp av sju supergode pizzaer fra pizzeria rett rundt hjørnet, laget lagbord og hadde daffekveld med hele hostellet. Vi inviterte han som jobber her også, og ble litt bedre kjent med han og (på spansk!): 




På lørdag dro jeg igjen på vandring rundt i byen for å bli bedre kjent med området. Først dro jeg med et par andre til den store katedralen midt i byen, Real e Insigne Basílica de la Asunción de la Bienaventurada Virgen María, som ligger på UNESCOs verdensarvliste. Her kan man for tre dollar få komme opp på taket, et kjempefint utsmykket tak med utsikt over hele byen! Resten av dagen gikk jeg på vandring rundt i byen alene, litt for å bli kjent og litt for å finne bikini- noe som er mye vanskeligere enn det høres ut. Enten har ikke butikken bikini, eller så har de kun en strl av hver (som som oftest ikke er min strl) eller så er den ikke min smak. Etter å ha gått innom nærmere alle butikkene i sentrum ble jeg tilslutt så lei at jeg kjøpte det første brukbare jeg så..








Tok med meg kameraet på studiesenteret en dag, så her er noen bilder fra stedet vi tilbringer 7 timer på om dagen. Har det altså meget bra på skolen:






Urnorsk (og -svensk og -dansk) som vi er jobber vi alle hardt for å bli så brun som mulig, og tilbringer x antall timer i sola i løpet av en uke. Dette betyr og at vi tilbringer x antall timer med å smøre oss med solkrem, noe jeg begynner å bli grådig lei av (allerede). Kan derfor informere alle interesserte og uinteresserte om at i dag undervurderte jeg sola i her i Nicaragua, ble solbrent og har med det lært at solkrem funker faktisk veldig bra. Så nå går jeg rundt og er rød som en tomat på sånn ca halve leggene, hele magen og brystet og ene arma. Så da vet dere det.

Ellers vil jeg legge til at spansken går som de suser etter (tatt i betrakning at jeg går nybegynnerspansk, og kun har hatt tre uker undervisning). Føler jeg lærer mer og mer for hver dag, og selv om alt jeg sier fortsatt foregår i nåtid så klarer jeg både å forstå mye og gjøre meg forstått. Har hatt flere samtaler med lokale, og selv om det fortsat er på stotrende, stammende spansk har jeg klar å ha samtaler om både Molde, sport, familie og andre småting. Studiet krever at vi gjøre lekser og jobber med språket daglig, men jeg er så motivert til å lære, så enn så lenge går det veldig fint! I går var jobbet jeg faktisk frivillig som leksehjelp i engelsk på et etterskolen-tilbud her i byen, sammen med min roomie Inger. Og for å si det sånn- å oversette og prøve å lære bort I am, you are blablabla til 12-13 åringer som ikke kan mer enn "my name is" på engelsk er ikke barebare når jeg akkurat har lært å bøye regelrette verb på spansk :)) Men det gikk overraskende bra- barna var kjempeskjønne, og jeg gleder meg til å møte de igjen neste uke!

Latin-Amerika studiene er forresten også veldig interessante, selv om alt er på akademisk (tung skrevet) engelsk. Så langt har vi lært mye om politikken, regjeringsskifter og revolusjonen som har vært her i Nicaragua i løpet av de siste hundre årene, noe som er veldig spennende og nyttig å lære om når vi er her i landet. Nicaragua er jo ikke akkurat et land vi hører så mye om i Norge, så når jeg landet på flyplassen her for litt under tre uker siden visste jeg så godt som ingenting. Nå begynner jeg å få en viss oversikt over både historie, politikk og det daglige livet her, men det er fortsatt mye å lære! Neste tema vi skal snakke om i LA-studiene er religion- noe som er veldig sentralt i Nicaragua, og Latin-Amerika generelt.

 I morgen reiser jeg, Inger og ei til fra hostellet til Granada- den neste eldste byen i Latin-Amerika. Blir veldig kjekt å se mer av landet, og reise litt igjen. Kanskje vi får praktisert litt spansk og?

Velkomstfest, salsaklasser og annet småtteri


 Dagene går, og jeg trives fortsatt like godt her nede i varmen. Det er for det meste skole, mat og avslapping det går i, men vi har gjort litt mer interessant enn det og. Her kommer en (kaotisk og rotete) oppsummering av den siste uka:

Forrige fredag arrangerte Kulturstudier velkomstfest for alle studentene, lærerne og andre ansatte. Her fikk vi fantastisk god mat (buffet), live band, salsaopptreden, og jeg tror samtlige hadde en veldig fin kveld!


Alle på hostellet mitt


Synes maten fortjener et eget bilde, mmmm, blir sulten bare av å se dette bildet 

På lørdag hadde vi fri, og jeg benyttet dagen til å bli litt bedre kjent med León. Sammen med min ene roomie Inger og Synne trasket vi rundt i noen timer, både innom turistdeler av byen, et stort marked og litt mer lokale, fattigere nabolag. Vi bor ganske sentralt i byen, så sålangt hadde vi kun sett de finere strøkene av byen, men når vi kom oss litt ut av "downtown" så vi at byen er mye mer enn "mangfoldig" enn det vi hadde trodd så langt. Og den er nok mye større enn den virker! 

Nicaragua er jo et ekstremt fattig land, hele 47,9% av befolkningen lever i fattigdom, noe som vil si under 1,25$ om dagen(!) Men jeg skal innrømme at jeg ikke har sett så ekstremt mye fattigdom enda. Det har jo selvfølgelig med at jeg for det  meste har oppholdt meg i finere strøk i en av de største og tryggeste byene i landet, så jeg tror det skal bli interessant og spennende å oppleve mer av landet, på godt og vondt, de neste tre månedene!







 

Ellers er det vel på tide at dere får et innsyn i hvordan jeg bor her nede, så her er de sikkert etterlengtede bildene av rommet:



Vi er så heldige å ha walk-in-closet og eget bad på rommet, noe de fleste andre ikke har! Har bodd på mange ulike hostell siste måneden, og klart meg fint med felles bad, men det er utrolig deilig å ha et eget bad og klesskap nå som vi blir boende på et sted såpass lenge! Dere aner ikke hvor stress det er å måtte finne fram og pakke med seg alt en trenger til å stelle seg eller dusje, for hver gang..



Som en liten "funfact" kan jeg legge til at badet stinker, noe vi trodde det kom fra kloakkhullet ved siden av doen. De skulle fikse det en dag, og da vi kom hjem fra skolen hadde de lik så godt bare sperret luksa nede i hullet med å dekke det til med sement eller noe i den duren. Luktet bra i noen dager, så kom det tilbake. I dag mente de at lukten kanskje kommer fra et dødt dyr (..) eller noe... De har hvertfall vasket badet nøye i dag, så får vi se hvor lenge det varer. Spenning i hverdagen..


Ellers ser hverdagen ca sånn ut:











Oppsumering: Mye sol, mye strand, (ekstremt) mye varme, mye spansk, mye god mat og mange fine folk. Me gusta!

På tirsdag prøvde vi oss på salsaklasser, noe hvertfall jeg kommer til å gå fast på, en dag i uken! I dag testet vi nye kulturelle greier; salsaevening på en bar. Det er altså et en kveld hvor det spilles salsamusikk og det danses salsa som det svinger etter. Så da fikk våre stive, skandinaviske hofter testet ut salsa i praksis. Veldig varmt og bråkete, men også veldig gøy!



I morgen, fredag, har jeg fri fra skolen, så da skal jeg prøve å sove lenger enn til kvart over seks. Har nemlig begynt å våkne av meg selv før alarmen 06.30. Ikke vet jeg hvorfor, jeg er jo tidenes B-menneske... Etter lunsj skal vi på en ny tur med Kulturstudier- da går turen til gamle León, en av de eldste spanske bosetningene på kontinentet (som i dag står på UNESCOs verdensarvliste). Dagen avsluttes ved en innsjø hvor vi skal bade, så det blir nok enda en fin dag!

Men nå er det tid for å sove her borte/nede i Latin-Amerika- så mens dere sliter dere gjennom en sikkert kald dag på skole og jobb, skal jeg svette meg gjennom enda en natt her nede. God natt!

Vulkan- Cerro Negro


I dag tok vi turen til Cerro Negro, en aktiv vulkan en liten time unna León. Men for alle som var bekymret for utbrudd- slapp av; siste utbrudd var i 1999, så selv om det kom litt røyk ut av den tror jeg ikke det er noe å frykte :-) 

Det er den yngste vulkanen i hele Sentral-Amerika, og fyller 155 år i år. Som dere kan se på bildene er den helt svart, dekket av aske og svart stein, og de få plantene som vokste der vil dø i løpet av tørkeperioden. Å gå på masse løs, porøs stein oppover var like vanskelig som det høres ut- det var litt som å ta to skritt fram og et tilbake noen steder, men vi kom oss opp på under en time. Nedfarten derimot, tok vel rundt 5 minutter, da vi skled/ "surfet" ned asken! En av de største turistattraksjonene i León, og kanskje i hele Nicaragua, er det som kalles volcano boarding- å ake ned nettopp denne vulkanen-, men siden vi er så mange studenter finnes det ikke nok brett til oss alle på en gang. Det var veldig morsomt å bare skli/ løpe nedover og da, jeg føler det er litt som å gå på månen (ikke at jeg vet hvordan det er da..men følte meg sånn det som filmene framstiller å gå på månen), der vi hoppet nedover bakken i stor fart. Og vi har jo tre måneder her, så kanskje vi får prøve å ake en annen gang?


Saueflokken på veg opp


Selfiestangen fikk selvfølgelig bli med på tur- til noens store frustrasjon, og andres store glede. Ikke det at frontkameraet på iPhone4s er så bra da.. 


Her er så godt som hele  gjengen samlet! Vi er vel totalt 85 svensker, dansker og nordmenn, fordelt på Utviklingsstudier, Flerkulturell Pedagogikk og Spansk og Latin-Amerika studier




Så var vi klar for nedfarten- jeg fikk lånt meg en bandana for å beskytte munn og nese mot alt askestøvet, så da følte jeg meg veldig kul.


Mamma mente vi så mest ut som cowboyer på månen. Og det var jo i grunn det jeg følte meg som når jeg bumpet nedover bakken.

Livet i Leon


Hverdagen begynner sakte, men sikkert, å synke inn, etter over en måned ferie. Nå er det opp 06.30 hver morgen, frokost, 20 minutter i buss, så skole og lekser. Heldigvis har vi ikke så veldig mye obligatorisk enda, så vi har mye tid til å bare slappe av, være sosial, spise mat, utforske byen og nyte livet på stranda. Studiesenteret vårt ligger nemlig PÅ stranda, så mens dere sitter hjemme i kalde Norge sitter inne på skolen og fryser, ligger jeg mest sannsynlig å soler meg på Stillehavskysten her i Nicaragua. Eller, sannheten er vel egentlig at jeg sitter i skyggen og nyter varmen og palmesus, det er så varmt at til og med en varmeelsker som meg må trekke meg litt tilbake fra sola.

Hostellet jeg bor på deler jeg med 15 andre studenter, det er bare vi som bor her, så det er egentlig som et stort kollektiv. Vi har felles kjøkken til å lage mat på og flere fellesarealer til å gjøre lekser eller være sosial på, og de fleste av oss har eget bad og dusj, noe som er utrolig deilig!  Frokost spiser vi alltid sammen, da vi er så heldige å få servert det hver morgen. Vi har fått et veldig bra miljø etter bare noen dager, så i kveld hadde vi felles sirkeltrening inne på hostellet. Sosialt er det hvertfall- og det passer meg midt i blinken! Angående mat er det utrolig mange billige, fristende restauranter i nærheten, men det er samtidig veldig deilig å ha kjøkken hvor vi kan lage vår egen mat når vi ønsker det. Så langt har vi byttet på å spise ute og å lage egen mat, noe jeg vil anta vi kommer til å fortsette med. I ukedagene får vi servert frokost og lunsj da, deilig å slippe å tenke på det!

Selve undervisningen foregår i seminargrupper og forelesninger. Seks timer i uka er vi samlet i smågrupper på mellom tre og seks studenter med en lærer som kun snakker spansk, hvor vi øver på å snakke og lærer gloser. Det er litt vanskelig at læreren ikke kan verken engelsk eller norsk, ettersom jeg er på nybegynnernivå, men samtidig tror jeg vi lærer utrolig mye av det, for vi blir tvunget til å tenke og snakke så mye spansk som mulig. I tillegg har vi gramatikkseminarer fire timer i uka, med en lærer som også snakker norsk. Neste uker begynner vi også med forelesninger i Latin-Amerika studier, et studie som går på historie, kultur, politikk, religion, samfunn, dagligliv og ja, egentlig alt som har med Latin-Amerika å gjøre. Litt usikker på hvor ofte vi har dette og hvordan dette kommer til å foregå, men dette er i mye større grad et lesestudie, med masse (vanskelige) akademiske tekster på engelsk. Tror det blir interessant da, har allerede lest noen tekster og skrevet en innleveringsoppgave (som jeg fikk godkjent på, om noen ønsket å vite det)

 


Studiesenteret vårt, hvor vi tilbringer det meste av dagene! 


Midt nede mellom trær og vulkaner ligger byen jeg nå kan kalle mitt hjem for tre måneder: León.











Helt greit å ha lange skoledager, når vi kan bade og sole oss både i pausene og mens vi leser.





Måltidene her har veldig mye mer tilbehør enn vi er vant til; ris, chips og tortillas eller potetstappe, ris og tortillas er vanlig, så mengden kjøtt er mindre enn hva vi er vant med fra Norge. Dette er forresten lunsjen, her er det lite brødskiver å oppspore, spesielt grovbrød.. Men sett bort ifra mangelen på det vi nordmenn kvalifiserer som godt brød er maten her veldig god! 




Rommet mitt! Jeg bor på firmannsrom, med tre andre 19åringer, og sålangt går det veldig fint å bo så mange sammen. Vi har som sagt eget bad, med dusj og store klesskap til tingene våre.


Studiegruppa mi i spansk.

Jeg har det fortsatt veldig, veldig bra. Kan vel ikke klage over 34 grader, sol og strand i begynnelsen av februar!? 

Studiestart i Nicaragua


Hei!

Vi har ankommet León, vårt nye hjem for de neste tre månedene, og begynner å bli litt kjent. Det er mye som skjer om dagene: Mye informasjon, nytt sted og mange nye ansikter, men alt er utrolig spennende. Tror dette kommer til å bli veldig bra! I dag tok vi diagnostisk test i spansk for å dele oss inn i nivåer utifra vår kunnskap i språket, og fra i morgen av begynner vi undervisningen. Gleder meg masse til å begynne å lære- har virkelig sett nytten av å kunne språket i landene vi reiser i.

Blogg.no var ekstremt lite sammarbeidsvillig i kveld, så dette får duge for nå, så kommer det flere bilder og mer utfyllende tekst senere. Buenas noches :)

 

Homestay


Som nevnt i forrige innlegg hadde hadde vi for noen dager siden en veldig fin, lokal opplevelse, hvor vi fikk bo og oppleve Guatemala fra et litt annet perspektiv enn tidligere. Det er så fint å se det lokale på stedene vi er, og møte "ekte" mennesker, ikke bare de som arbeider i turistbransjen og (ofte) helst bare vil selge mest mulig. Gjennom et utvekslingsprogram var damen vi bodde hos, Lily, i Molde i fem måneder for åtte år siden, og det var slik Kyrre kjente henne. De har holdt kontakten gjennom facebook, og da hun fikk vite at vi var i Antigua, en time unna henne, inviterte hun oss til å komme på besøk til henne!

Turen startet på en av de lokale bussene, kjent som "Chickenbuses". De er kjent for å være lite behagelige, men sammenlignet med minibussene vi har kjørt rundt i de siste døgnene var dette som luksus! Når vi ankom byen hun bodde i tok vi en liten tuktuk til huset hennes, hvor vi ble varmt ønsket velkommen av Lily og hennes familie. Gjennom døgnet vi var hos henne fikk vi smake lokal, hjemmelaget mat, prøvd oss på å lage tortillas (lefser), være med på lokalt marked og prøve bønne og melke-og-risdrikk sammen med lokale, smakt sukkerplante, møte familien hennes, sett skolen og kirkegården i nærheten og opplevd vinterkulden i Guatemala. Hadde aldri trodd jeg skulle fryse så mye i Mellom-Amerika, men når man er langt oppe i høyden, i hus uten isolasjon, så hjelper ikke en gang langerma ullskjorte, stilongs, hettegenser, ullsokker og bukse. Fra nå av setter jeg virkelig pris på isolasjonen (og alle de varme klærne) vi har i Norge!!

Lily er en utrolig reflektert dame, og gjennom sitt opphold i Norge klarte hun å lære og reflektere utrolig mye over Norge, Guatemala og forskjellene mellom landene. Hun fortalte oss hvor utrolig heldige vi er som er født i Norge, fordi vi har så sinnsykt mange muligheter. Spesielt innen utdanning og karriere. Hun fortalte oss at i Guatemala  er det ikke engang alle som går på barneskole- en nabogutt på ni år jobber i butikken til faren istedenfor å gå på skole, faren mener han kan å lese, skrive og regne, og ettersom de ikke har penger til privat skole er det ikke noe vits i å gå på skole. Penger er altså løsningen på veldig, veldig mye. Offentlig skole er veldig dårlig. Offentlige universitet er også dyre, i tillegg til at studentene trenger mat, et sted å bo og alt det andre som trengs for å leve. Et alternativ er å gå på private universitet, de tilbyr klasser bare i helgene, så studentene kan jobbe på ukedagene for å tjene penger. Selv da er det mange som må jobbe noen år før de kan begynne  studere. 

Et annet problem er utdanning og jobb for jenter. Alt for mange blir giftet bort i alt for ung alder, 15-16 år, og har da ingen mulighet til å ta utdanning eller få en god jobb. Barnehager eksisterer ikke sa hun, så når damer får barn må de være hjemme til barna begynner på skolen. Lily sa at hun alltid har villet vente lengst mulig med å få barn, og at hun er seint ute i Guatemalsk standard (25 år når hun fikk sitt første barn). Bare se for deg hvor vanskelig det må være å skaffe seg en utdanning om du har et barn du må være hjemme å passe på, i tillegg til at du egentlig ikke har penger til å betale for skolen..

Jeg innser at jeg ikke klarer å gjengi (eller huske..) alt vi snakket om, og alt jeg lærte, men jeg har fått satt ting litt i perspektiv og innsett hvor utrolig heldige vi er som bor i Norge. Ja, jeg vet dette høres utrolig klisjee ut, men det er sant som man sier: man klarer ikke alltid skjønne ting eller sette seg inn i andres situasjon før man har opplevd det selv. 

Men når alt dette negative er sagt, må jeg også få nevne varmen og åpenheten folk her har, sammenlignet med i Norge. Her smiler alle til hverandre på gaten og sa god morgen/ god dag/ god ettermiddag. Hvor ofte skjer det i Norge liksom!? 




Kommer ALDRI til å slutte å bli fascinert over alt kvinnene i Guatemala bærer og balanserer på hodet!







I den uutholdelige kulden var det utrolig godt med noe varmt å drikke- vi fikk smake leche con arroz (melk med ris) som smaker som varm, søt risgrøt, og en annen drikk som var laget av bønner. Satt på en liten lokal cafe med smilende guatemalere (?) i tradisjonelle klær og kunne så virkelig ønske jeg kunne fryse det øyeblikket- det var så fint.

 

Lily hadde ei fantastisk skjønn datter, Jasmine, som jeg fikk utrolig god kontakt med. I begynnelsen var hun veldig skeptisk til oss, men etterhvert ville hun heller sitte på fanget mitt enn på fanget til onkelen sin- selv om min spansk er minimal, så all kommunikasjon foregikk med smil, tegn og lyder.








Her er et par bilder fra kirkegården. Se så fargerik sammenlignet med de i Norge!








Sukkerrør! Ellers vil jeg bare påpeke at denne klesstilen min bare blir finere og finere, men til mitt forsvar velger jeg heller å holde varmen med ulltrøya enn å se fin ut :):)










Dette var virkelig en opplevelse jeg kommer til å huske for resten av livet- jeg er så utrolig takknemlig for gjestfriheten hun viste! Jeg hadde aldri møtt henne før, men likevel lot hun meg bo og spise hos henne og hun tok seg tid til å vise oss byen sin. Hele tiden sa hun at vi skulle føle oss som hjemme- og det følte jeg meg også. 

Kunne virkelig ønske jeg hadde mer til til å oppleve Guatemala på, men nå er tiden vår her allerede over. I morgen går turen til Nicaragua, nærmere bestemt byen Leon!

Semuc Champey


Etter Tikal tok vi turen ut i naturen, og bodde i en hytte uten vindu sammen med mygg og kakerlakker. Takk og lov for myggnettingen, den langerma ulltrøya og ullstilongsen jeg har dratt med meg til andre siden av jorda, uten dem lurer jeg virkelig på hvordan jeg skulle overlevd de to nettene der! 

Plassen vi dro til heter Semuc Champey, og er et sted langt, langt inne i landet, kjent for sine "natural pools"- små basseng i stein formet av elva. For å komme oss dit presset vi oss inn i en liten minibuss sammen med 11 andre turister, hvor vi satt i ni timer med villmannskjøring på dårlige veier, uten setebelte. Heldige meg fikk framsetet med god benplass og nakkestøtte, det hadde IKKE de som satt baki. Vi overlevde alle farlige forbikjøringene, kuttingen av svinger og dårlige veier, og dagen etterpå brukte vi ute i naturen.

Dagen startet med en liten fjelltur, firehundre-ognoe trappetrinn oppover fjellsiden for å få utsikt over disse bassengene. Senere gikk vi ned og badet i disse, før vi avsluttet dagen med tubing en elv i nærheten. Dagen etterpå var det en ny ni-ti-timers tur i en ubehagelig minibuss, denne gangen måtte jeg og sitte i baksetet med resten (og det var minst like ubehagelig som forventet..)


For å komme oss til hostellet vårt like ved Semuc Champey måtte vi bli fraktet i en pickup i 45 minutter, på en av de dårligste veiene jeg har opplevd i mitt liv. På vegen til var vi så få at vi fikk sitte, men på veg tilbake måtte vi STÅ og holde oss fast. Føltes litt ut som en berg-og-dalbane, uten den sikkerheten som finnes i fornøyelsesparker


Ord kan ikke beskrive gleden over å ha fått bruk for ALT jeg har pakket og bært på siste måneden, så det var en fornøyd Lise-Maria som pakket ut og hengte opp myggnettingen. Har fått vanvittig mange myggstikk på beina etter en liten stund uten myggspray og langbukse da, så jeg tørr ikke tenke på hvordan det ville vært uten nettingen..













Mellom aktivitetene som var innlagt i turen vi var med på hadde vi noen timer pause, som jeg brukte til å spise lunsj på en lokal restaurant under en presenning (veldig god  mat, nam!) og til å gå med en tur oppover fjellsiden for å se hvordan de lokale bor og lever. Synes det er veldig interessant å se mer enn bare det som er tilgjort for turister!

 

 
Ei av de andre backpackerne hadde tatt med seg neglelakk som hun tok på de lokale jentene-se så fornøyde de var! Legg også merke til klærne jenta her har på seg, dette er tradisjonelle klær her i Guatemala virker det som. I alle landsbyene vi kjørte gjennom gikk ALLE jentene i slike skjørt, og ofte slike topper, det var ikke før vi kom inn til byene vi så jenter i bukser.



Dette er Ronaldo, en av de lokale barna som ville selge øl, cola og hjemmelaget sjokolade til oss turistene. Alle barna der var så skjønne- de smilte, var hyggelige og kunne litt engelsk, så jeg kunne snakke med dem. Jeg fikk vite at morsmålet deres er et mayaspråk, men at de kan spansk også. Tre dager i uka går de på skole i byen 45 minutter unna. Tre dager i uka må de altså kjøre den lange, humpete bilturen vi fikk nok av etter en gang..






Nå sitter vi i Antigua etter et døgn i en liten landsby i nærheten, hvor vi besøkte ei guatemalsk dame Kyrre kjente fra før. Det var en utrolig opplevelse å få bo, spise og lære om Guatemala gjennom henne som lokal, så det fortjener et eget innlegg som kommer senere. På lørdag flyr vi til Nicaragua, hvor vi skal bo og studere i tre mnd! 

Tikal, Guatemala


Lørdag var vi i Tikal, den gamle hovedstaden i Mayariket, noe jeg hadde sett fram til veldig lenge!

Turen startet fra byen Flores 03.00 om morgenen: først en times busstur i en meget ubehagelig minibuss, i alt for høy fart, uten setebelte og på dårlig vei. Klarte likevel å sove litt, og godt var det. Når vi ankom inngangen til Tikal måtte vi fram med hodelykt og på med myggspray- vi skulle inn i jungelen som idag omgir templene, for å komme oss til det høyeste av dem (70 meter). Her klatret vi opp og satt oss fint ned å ventet på soloppgangen, mens vi hørte brøleapene brøle til hverandre på tvers av hele jungelen. Litt kaldt, men en utrolig opplevelse (selv om vi ikke så selve sola, pga litt for tett tåke)! Etter det var blitt lyst gikk vi rundt sammen med en guide i noen og så på flere ulike tempel, som han fortalte oss om. For noen mektige bygg!








Trappene nederst i bildet og tempelet øverst i bildet er ett og samme tempel, men pga. mange hundre år uten beboelse er nå store deler av Tikal gjengrodd. Guiden vår sa at kun rundt 20% av området er restaurert så vi faktisk kan se hvordan templene og byggene så ut under Mayaenes tid, men de jobber med å restaurere hele området.


Denne haugen er også et gjengrodd bygg. Kanskje ikke så rart at de første europeerne i dette området ikke skjønte hva som var rundt dem?


















Caye Caulker, Belize


Å lande på flyplassen i Cancun etter to uker i Cuba var et som å få et lite kultursjokk, og det ble ikke bedre av å kjøre forbi tonnevis av overdådige luksushotell. Ikke bare var alt mye renere og mye mer moderne, men her hadde de veldig mye større, mye mer amerikanisert med amerikanske kjeder og jeg hadde en liten følelse av å være tilbake i USA. Cancun hadde med andre ord veldig mye av det Cuba IKKE hadde. 

Vi var bare i Mexico i et lite døgn, men fikk spist et måltid med mexicansk mat, så da er jeg fornøyd. Hostellet vi bodde på i Chetumal var utrolig koselig- vi var kun åtte gjester tilsammen, så til frokosten satt vi alle samlet rundt et bord og ble kjent med hverandre. Fire av de andre skulle til akkurat samme øy i Belize som oss, så vi reiste sammen hele dagen. Det er så kjekt å møte og bli kjent med andre mennesker!

Øya vi var på i Belize heter Caye Caulker og er en bitteliten øy i Karibien. Det bor kun 1300 fastboende (eller noe i den duren) der, men ettersom øya er en backpackerdestinasjon deluxe, så var det mange flere enn det som var på øya. Som du sikkert kan skjønne var det ikke så veldig mye å gjøre der, annet enn å nyte sol, varme, sand, palmetrær, ekstremt god mat, en helt fantastisk stjernehimmel og ikke minst- snorkle! Herlighet så fantastisk det var! Jeg har snorklet i Great Barrier Reef og Hawaii før, noe som og var veldig fint, men Belize var enda  bedre! Aldri sett såå klart sjøvann før, og det var så mange spennende og fargerike fisker, skilpadder, haier, koraller- you name it! Absolutt verdt pengene! 

Som backpacker i Latinamerika reiser man samme ruta som veldig mange andre, og flere ganger nå har vi møtt på samme folkene. Det som overrasket oss mest var da vi i Belize plutselig møtte på en av tyskerne vi ble kjent med i Cuba! Kommer fortsatt ikke over sjokket av å tilfeldigvis møte på han på en restaurant, ti dager vi sist var sammen. Vi har også blitt kjent med flere andre, det er mye lettere å bli kjent med andre backpackere her på "fastlandet" enn Cuba, for her bor vi på hostell sammen med mange andre. Nå må jeg bare forbedre spansken min et par hakk, så jeg kan bli kjent med lokale også.. Men om en uke bosetter vi oss i Nicaragua for tre måneder og starter spansk- (og Latin-Amerika) studiene våre, så da blir det forhåpentligvis fortgang på sakene!



Begynner allerede å bli kraftig lei av å måtte fylle ut sånne skjema, som må fylles ut for hvert nytt land vi reiser inn i.. I tillegg må vi som nevnt betale for å komme inn og ut av hvert land...


























¨


Haier!! Og skjønner dere nå hva jeg mener med klart vann??






Les mer i arkivet » Juli 2015 » Juni 2015 » Mai 2015


19, Molde


Backpacker og student i Latin-Amerika, våren 2015









    • bloglovin



      gratisdesign av Tonjemt






hits