83 dager. 83 dager igjen i Norge, dager igjen til flyet mitt letter og jeg tar farvel med alt kjent og kjært. Jeg begynner å kjenne det litt nå, at det nærmer seg. Likevel er det så langt unna, så uvirkelig. Dette er noe jeg har drømt om siden tidlig på ungdomsskolen, og jeg har hatt nedtelling til det året jeg kunne begynne å søke (altså i fjor). Nå er det kun litt over to måneder igjen til avreisen! Det er helt sinnsykt hvor fort tiden går, nesten skremmende.

Selv om jeg nå begynner å kjenne litt mer på nervene for at jeg skal dra er det på langt nær slik at jeg vurderer å trekke meg, aldri!  Det hadde faktisk ikke falt meg inn i tankene, for det at jeg ikke skal være her andre året på videregående er noe jeg har visst lenge. I mitt hode virker nesten hele turen "obligatorisk", og det finnes ingen mulighet til å slippe unna. Jeg tenker aldri "Hva ville skjedd om jeg blir igjen i Norge i høst?", for jeg vet at det vil jeg aldri få svar på. Jeg vil ut å reise nå! Jeg vil ikke sitte her å grue meg for hva som kan skje, eller glede meg til ting jeg mest sannsynlig ikke vil få oppleve. Jeg vil ikke sitte her å skape forventninger. Jeg vil enkelt og greit ikke sitte her i Norge lenger.

Jeg har det fint i Norge og, det er ikke det. Jeg trives supergodt, og har fantastiske venner. Likevel føler jeg at de siste månedene fram mot avreise nå er en eller annen venteperiode, en periode det eneste jeg tenker på er å dra. Ut, og avsted. Det går ikke et minutt, ikke et sekund, uten at USA er i tankene mine. Jeg lurer sånn på hvor jeg havner! Hvordan vil familien være? Hvor skal jeg bo? Hvilket klima er det? Ender jeg opp i en storby eller liten landsby? Om tre dager (20.mai) er det et år siden jeg begynte på del 1 av søknaden min. Om åtte dager er det et år siden jeg sendte inn Del 1. Det er hele 200 dager siden jeg ble godkjent av AFS, og fikk plass i programmet. Da var jeg ferdig med hele søknaden og alt det der. Det betyr at jeg har ventet... lenge. MEN jeg skal holde ut! Prøver å se det fra den positive siden, innen 8.august har jeg (eller BØR jeg i alle fall ha) fått familie!

 

Noe annet jeg har begynt å tenke på i det siste er avskjeden. Det er faktisk noe jeg gruer meg helt vilt til. Eller, egentlig ikke selve avskjeden, men mer til jeg kommer til USA, og innser at det faktisk er over ti måneder til jeg ser alle jeg kjenner igjen. Ti måneder! Jeg kjenner meg sev såpass godt at de første dagene kommer jeg til å gå rundt med en konstant kvalme og klump i magen, fordi jeg vet at jeg er alene, og at alle kjente, familie og venner, er tusenvis av kilometer unna. Men det er vel derfor vi reiser? For å oppleve helt nye ting, komme inn i en ny kultur, leve i den og bli vandt til den, bli kjent med nye mennesker og vokse og utvikle oss som person? Jeg kan helt ærlig si at jeg gleder meg! Men jeg gruer meg også litt... ååh, tankene gjør meg sprø!

Det eneste jeg vet nå er at jeg skal nyte de siste ukene og månedene sammen med alle mine herlige her i Norge, og jeg skal prøve så godt jeg kan og la tiden går som den går. Jeg regner med at når avreisen kommer enda nærmere vil jeg sikkert klage på at tiden går for fort, at jeg ikke rekker alt jeg vil gjøre i sommer.

 

Forresten! Nå har AFS åpnet for søkere til 2013/2014! Anbefaler alle som vurdere utveksling å gjøre det, jeg tror (jeg vet i hvertfall at jeg ville gjort et) at veldig mange som vurderer utveksling, men ikke gjør det, vil angre senere. Et annet lite tips er; skriv logg/dagbok eller noe lite underveis i søknadsprossessen og hele året fram mot avreise! Det har jeg gjort, og det er faktisk kjempespennende å se tilbake på hva jeg tenkte om utveksling, landevalg og slikt for et år siden!

 

Lise-Maria

 

 

Da var også neste steg i prossessen mot USA fullført, visumet! Jeg mottok jo den elektroniske visumsøknaden for noen uker siden, og etter timer med utfylling av navn, adresse, kontaktpersoner osvosv, i tillegg til spørsmål som går på å kartlegge hva du skal i USA,  fikk jeg sendt den inn til ambassaden. Forrige uke hadde AFS fått satt av to dager på ambassaden (mandag og tirsdag), for det er påkrevd at vi personlig stiller opp til intervju. Søndag kveld 6. mai reiste jeg nedover til Oslo, og fikk meg en liten tur på besøk til søskenbarn, tante og onkel. Mandagsmorgen skulle jeg ta trikken nedover til AFS-kontoret klokken 07.10, men flink som jeg er presterte jeg å... forsove meg. Det endte opp med at jeg måtte springe gjennom hele Oslo sentrum på et kvarter. FIN START PÅ DAGEN. Kom meg tilslutt fram til AFS-kontoret da, hvor vi fikk litt rask informasjon om hva som kom til å skje på ambassaden. Deretter gikk vi gruppevis opp til ambassaden.

Utenfor ambassaden ble vi stående i kø i omtrent 40 minutter, men ettersom alle utvekslingsstudenter er veldig utadvent og kjempehyggelig gikk denne tiden mye fortere enn forventet! Før vi fikk komme inn på selve ambassaden måtte vi en og en inn i et lite hus for å gå igjennom en sikkerhetskontroll og skjekke at vi ikke hadde med oss noe inn (..). I det vi kom inn på ambassaden måtte vi først signere papirene vi hadde fylt ut på nettet noen uker tidligere, før vi måtte gå videre til neste dame som tok fingeravtrykk, og til slutt til selve intervjueren. (ja, det var tre forskjellige folk som gjor det der..). Selve "intervjuet" var stortsett bare "How are you?", "Have you been in the United States before?", "Have you ever been arrested?", "Are you excited?". Sånn ca. Men andre ord; ingenting å grue seg til!

Hele ambassadebesøket var unnagjort på rundt en og en hav time, og da var klokka kun halv ti. Vi tok turen ned igjen til AFS-kontoret og skrev hva vi gruer og gleder oss til, slik at de kunne ta bilder å samle i et facebookalbum på facebook. Jeg er forresten veldig takknemlig for at AFS organiserer alt så bra for oss! Reisen til og fra Oslo er dekt, vi får god hjelp til utfyllingen av online-søknaden, de bestiller time til oss for intervjuet og ordner egentlig alt!

i det siste har jeg tenkt en del på avskjeden, kjenner jeg gruer med, men likevel er ting fortsatt så uvirkelig at jeg ikke helt klarer å forberede meg på det heller.. Gleder meg supermye til å bli kjent med vertsfamilien og andre amerikanere da!

 Etter alt obligatorisk hadde jeg hele tre timer til shopping og cafebesøk med søte Una, før jeg måtte kjappe meg til Gardermoen og tilbake til Molde. Hjemme ventet nemlig teaterpremiere på meg, så jeg er veldig takknemlig for at flyet var i rute! Forestillingen gikk, som Osloturen, veldig fint! 

Kort oppsumert: Visumintervjuet er ingenting å grue seg til, bare husk å være tidlig ute, så slipper du så mye kø:) Visumet kom forresten i posten etter kun tre dager, så nå gjenstår i bunn og grunn bare vertsfamilie, og så er jeg klar for USA!

Lise-Maria

 

Valg av organisasjon for meg falt egentlig veldig lett, og det var i grunn veldig lite tvil. Den aller første organisasjonen jeg hørte om var AFS, fordi en god venninne av meg var vertsfamilie for veldig mange år siden. Jeg må innrømme at jeg ikke visste hva å være utvekslingsstudent var, eller enda mindre hva AFS var! Etterhvert som årene gikk bestemte jeg meg for at jeg skulle reise på utveksling, og lenge var AFS den eneste organisasjonen jeg visste om. 

I løpet av de siste årene har jeg så og si lest gjennom alt fra de forskjellige organisasjonene, lest blogger osv, og kommet fra til at AFS er et veldig bra valg! Som verdens eldste utvekslingsorganisasjon, vil jeg trygt si at de har erfaring! En annen ting jeg synes er utorlig bra med AFS er at det er en av de to ikke-kommersielle utvekslingsorganisasjonene i Norge. De aller fleste organisasjonene betaler ingenting til vertsfamiliene, men de driver likevel med utveksling for pengene sin skyld. AFS gjør det med fred for formål og AFS oppstod faktisk som et frivillig ambulansekorps under første verdenskrig, og startet opp med undgdomsutveksling allerede i 1946. I dag er de verdens største utvekslingsorganisasjon, med kontorer i rundt 60 land. 

Mange som skal på utveksling baserer ofte valg av organisasjon på prisen. Her kommer ikke AFS ut på en positiv måte ved første blikk, men i motsetning til de aller fleste andre organisasjoner så er nesten alt dekt i programavgiften! Jeg har lest mange som skriver om at forsikring, statvalg, servicetillegg, camper og slikt kommer i tillegg, pluss at de må dekke visum og innenlandsreise selv. Så ja, AFS er litt dyrere enn resten (79 900 kr) , men til gjengjeld er det meste inkludert. Personlig tror jeg prisen ender opp på omtrent det samme uansett hvilken organisasjon du reiser med.

Dette er noe av det som er inkludert i prisen:

• Dekker alle leirer (i motsetning til de fleste organisasjonene har ikke AFS ankomstleir i New York, men vi har i steden for preorientering, tre-fire leirer i USA og reorientering i Norge etter året er ferdig!)
• Innenlandsreisen til og fra Gardermoen ved utreise og hjemkoms er dekt
• Reisen til og fra vertslandet, og til byen du skal bo i, er inkludert
• Kostnader ved visum er dekt! AFS dekker reise til og fra Oslo, administrasjon og selve visumet. Dette er noe de aller fleste andre må ordne selv.
• Forsikring er inkludert.
• Skoleuniform, skoleskyss og obligatoriske skolebøker

 

Litt av grunnen til at jeg valgte AFS er også at de har lokallag i Molde, det er jo sånn jeg fikk vite om de. Det å ha et lokallag i nærheten er fantastisk, spesielt siden lokallaget i Molde er kåret til Norges mest aktive! Vi har lokallagsmøter en gang i måneden hvor vi får høre presentasjoner fra de som var ute i fjor og de som br i Molde og omegn i år. I tillegg var det grøtfest før jul, og vi har hatt skitur med de utenlandske studetene.Også i USA (eller uansett hvilket vertsland du reiser til) vil du tilhøre et lokallag.

Jeg fikk et spørsmål om jeg har erfaringer fra andre reisebyråer, noe jeg da ikke har. Det finnes nok både positive og negative sider med alle organisasjone, men jeg er (så langt) superfornøyd med AFS og kan anbefale de videre. Så gjenstår det å se da, om AFS i USA fungere like bra som AFS Norge, slik at jeg fortsatt kan anbefale dem når jeg er ferdig med året :)

 

Les mer om AFS, programavgiften og ulike land å reise til på www.afs.no!

 

Hvilken organisasjon reiser du med? Er du fornøyd med valget?

På lørdagskveld skjekket jeg mobilen min raskt, og da fant jeg ut at AFS hadde lagt ut mye informasjon til USA. Blant annet to informasjonshefter og i hvilken region jeg har havnet i!!! Jeg skal mellomlande i Los Angeles, så da kan jeg bli plassert i Arizona, California, Nevada, Colorado, Hawaii eller New Mexico!! Så sinnsykt deilig å få vite litt mer, for nå har jeg jo faktisk litt mer peiling på hvor jeg skal bo neste år :) 

 

 

I tillegg fikk vi vite at reisedatoen er endret, så da skal jeg reise fra Norge 8. eller 9. august, men jeg får detaljert reiseplan i løpet av en måned! Før det skal jeg jo til Oslo på visumintervju, og nå har vi fått vi visumsøknaden...Tro meg, den kommer til å ta sin tid!

 

Lise-Maria

 

Denne helga har jeg vært på preorientering med alle fra Møre og Romsdal som reiser ut i verden med AFS denne høsten. Leiren tok sted på Skaret litt utenfor Molde, og vi bodde på ei koselig lita hytte kalt BUL-hytta. I løpet av helga har vi hatt mange øvelser og diskusjoner i grupper for å få i gang tankeprosessen over hva vi faktisk begir oss ut på. Vi har blant annet sett på kulturbegrepet og at det ligger så uendelig mye mer i begrepet enn vi først tenker på. Kultur handler nemlig mye mer om holdninger til f.eks. seksuell legning, likestilling, hvor mye frihet ungdom skal ha og respekt enn mat, klesstil og musikksmak. Vi har også sett på tilpasning, konfliktløsning, forventninger og hva vi skal gjøre i ulike situasjoner, f.eks. hvis vi må bytte vertsfamilie. Jeg likte veldig godt at vi delte opp i mindre grupper og hver gruppe hadde to-tre ledere, for på den måten ble det mye lettere å snakke om hva vi følte og det ble mye mer personlig. I tillegg hadde vi jo selvfølgelig mange leker (i god AFS-spirit), både bli-kjent-leker, leker for moroskyld og det sosiale. 

Målet med helgen var egentlig å jekke ned forventningene våre til det realistiske, men for å si det sånn; når du er med en stor gjeng som alle er i samme situasjon som deg er det umulig å ikke glede seg! Det som derimot var veldig bra var at vi fikk litt mer detaljert beskrivelse av hva vi faktisk kan forvente oss, og at vi måtte tenke litt på (for å sette i gang tankeprosessen fram mot avreise) f.eks. hva som representerer oss og vår kultur, eller hva vi vil gjøre om vi kommer opp i helt ukjente situasjoner. Det at alle lederene selv hadde vært ute for kun noen år siden var også et stort pluss, for de visste hva de snakket om og hva vi føler! Vi skulle også skrive et brev til oss selv om forhåpninger, ønsker, hvordan vi tror året går osv, som vi skal få igjen etter året! Det kan nok bli veldig interessant.

I tillegg til mye nyttig informasjon ble helga toppet av en fantastisk gjeng mennesker som gjorde helga super! 

Anna, meg og Marit, som alle skal til USA.

Her er vi da godt i gang med en lek- molekylleken.

 

God stemning!

 

Hele gjengen! Det var mange interessante landevalg her, så det var ekstra spennende å høre om hvor folk skulle, hvorfor de hadde valgt akkurat det landet og hva de forventer til de forskjellige landene.

 

Alt i alt en meget vellykket helg med mange nye vennskap! 

 

Jeg gleder meg sånn! Tanken på at om under fem måneder sitter jeg på et fly på vei over atlanteren gjør meg gjør meg nesten helt sprø. Bare tankene fyller magen min med sommefugler og hodet mitt med nerver og gir meg så mye energi, så mye rastløshet. Jeg vet fremdeles svært lite. Ja, jeg vet jeg skal til USA, men hallo, det er jo et vanvittig stort land!?

I går var en sånn dag jeg knapt klarte å sitte i ro, leksene ble fullført under en enorm rastløshet og alle ledige stunder på dagen ble fylt med tanker om USA, stat, familie og alt annet som har med utvekslingåret. I dag har vært en litt mer dyster dag. Ja, de kommer de og. Dager hvor jeg gir opp håpet om å få vertsfamilie snart. Eller dager der jeg virkelig gruer meg! Jeg skremmer meg selv da, med å lese skrekkhistorier. Men jeg tror jeg har godt av det. Eller, jeg vet jeg har godt av det.

I morgen har jeg kanskje en dag igjen hvor jeg gleder meg. Sånn går dagene. Noen dager har jeg for store forventninger, om at jeg får en perfekt vertsfamilie og ting går fint. Eller skal jeg si OK? Uansett hvor fint og flott jeg tror det blir vet jeg at det blir tøft! Jeg vet  at jeg kommer til å savne hjem, Norge og venner, jeg vet at  det blir tøffe perioder, akkurat som fine perioder, og jeg vet at alt kommer til å bli helt annerledes enn hva jeg noen gang kan forestille meg. Såpass mye vett har jeg faktisk!

Likevel er det umulig å ikke ha noen forventninger. Det er praktisk talt klin umulig! Men jeg vil likevel tørre å påstå at jeg klarer meg godt, at jeg ikke har like store forventninger som jeg føler andre har. Jeg er klar for å få familie hvor som helst (gjerne en litt sivilisert plass da, hehe..), jeg er klar for å få det tøft, og jeg er klar for å gjennomføre dette året! Ingenting skal stoppe meg, dette er virkelig noe jeg SKAL klare.

Jeg går inn med innstillingen at dette skal bli et supert år. Jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke ha forventninger før jeg drar og jeg skal prøve å gjøre mitt beste der borte for at året mitt skal bli et bra, minnerikt år. 

 

Forresten, gratulerer til Marte som fikk vertsfamilie i Minnesota denne uka! Det blir nok et knallbra år!

Jaja, nå får jeg bare smøre meg godt meg tålmodighet, og satse på at det ikke er aaalt for lenge til jeg får vite noe mer!

 

Lise-Maria

 

Ps. Nå er det bare 145 dager og 21 timer igjen til 10. august (00.00) i følge min kjære nedtellingsapp, HURRA!

 Har du fått vite noe mer, dersom du også skal være utvekslingsttudent?

133 dager siden jeg ble godkjent

152 dager til avreise

101 dager til sommerferie

40 dager til preorientering

 

Det er så mye å se fram til! Tenk, nå er det snart like lenge siden jeg ble godkjent som til jeg reiser! Denne sommeren skal bli så bra, jeg skal reise rundt om i Norge for å ta farvel med familie og venner, være med venner og familie i Molde hver dag (forhåpentligvis blir det bra vær!!), danse i streetparaden under Jazzfestivalen i Molde og jobbe for å tjene opp penger til stateneee. 

 

(ja, her skal de da liksom være et bilde, meeen i dag hadde ikke blogg.no lyst å samarbeide..)

 

Jeg kommer forresten med et innlegg ganske snart om valg av organisasjon!

-Lise-Maria 

106 dager. 106 dager har det gått siden jeg ble godkjent av AFS! Og jeg har enda ikke hørte noe som helst fra AFS angående plassering. Bahh, blir gal!

Jeg vet det fortsatt er tidlig. Det er sagt at de aller fleste får familie fra mai og frem til avreise, noe som for så vidt kan stemme, men jeg klarer ikke slutte å håpe likevel. Håpe på at den ene uleste mailen i innboksen er akkurat den jeg venter på, med beskjeden "Gratulerer, du har fått vertsfamilie!!". Og håpet blir ikke akkurat mindre av at det hver dag er flere og flere som får den fantatiske beskjeden, den siste brikken i puslespillet, og lever i lykkerus mange dager. Jeg er med i veldig mange ulike facebook grupper for utveksling, og hver dag er det et eller flere innlegg med "Vertsfamilie!!!! :D:D:D". Ååhh, jeg kan ikke vente til den dagen jeg kan si det samme. DEN dagen er jeg enda nærmere USA og den dagen vet jeg akkurat hvor jeg skal tilbringe neste år.

 Akkurat nå lever jeg i en konstant undring over neste år. Klarer ikke slutte å tenke på det, og lurer fryktelig på HVOR jeg bor om, la oss si, nøyaktig 6 måneder! Det er liksom så uvirkelig at om et halvår skal kofferten være ferdig pakket, jeg må være ferdig å si farvel til alle venner og kjente for et år og skal sette meg på flyet fra Molde til Oslo. AFS har satt avreisedatoen vår til rundt 10. august. Det vil si at jeg har 5 måneder og 27 dager igjen her i mitt kjære hjemland. Men denne datoen avhenger av å ha fått vertsfamilie.. Jeg har lest blogger der folk har måtte være igjen i Norge til slutten av august, før de i de hele tatt har fått et sted å bo, da gjerne en velkomstfamilie som tar deg i mot til organisasjonen finner en permanent familie. Åh, jeg krysser fingre, tær og alt for at jeg får familie FØR 10. august, slik at jeg kan reise sammen med resten av USA-gjengen, og at jeg slipper å stesse med å kanskje måtte bytte familie. Eller, det kan jo hende jeg må uansett, om vi ikke kommer overens. Det er en annen ting jeg tenker over; håper jeg kommer godt overens med familien med en gang, slik at jeg slipper å bytte!

 Nå får jeg bare smøre meg godt med tolmodighet, og håpe på at jeg er en av de neste som får familie. Hvem vet, kanskje akkurat i dete øyeblikk sitter en familie i USA og velger meg? Kanskje de har søkt på skoleplass til meg, og det eneste som gjenstår er at den blir godkjent? Eller kanskje har ingen en gang sett på søknaden min?

Ahhh, så vakkert!

- Lise-Maria

Dersom du også skal være utvekslingsstudent nesteår: Har du fått familie? I så fall hvor?

 

Da har jeg ENDELIG somlet meg til å få skrevet et innlegg om Fraser Island. Gjør det både for dere kjære lesere (dere få..) og for meg selv, for å huske bedre.

Vi reiste hjemmefra (Brisbane) 1.juledag. Ettersom dette er selve "juledagen" i Australia, var så og si alt stengt, og det var umulig å finne en enste plass å få kjøpt seg mat.. Dessuten var dette en av de beste finværsdager så langt, og denne skulle vi tilbringe i bilen.. Tilslutt, etter noen sultne lange timer i bil kom vi fram til Tin Can Bay, en liten fiskerlandsby ved sjøen. Ettersom det ikke var mulig å få kjøpt seg mat, måtte vi lage selv.. problemet var bare at det ikke var komfyr der....Endte heldigvis godt fikk låne kjøkkenet til  resturanten på motellet, siden den også var stengt.

2. juledag var det opp tidlig for å mate delfiner! 

Det begynte vel for 30 år siden, da en delfin var blitt skadet av en hai (troor jeg..) og ble matet og passet på av mennesker. Etterhvert som den bli frisk dro den ut igjen, men hver morgen i åtte tiden kom den inn for mating av mennekser. Den begynte også å ta med seg andre delfiner, og slik oppstod tradisjonen med delfinmating i Tin Can Bay!

Etter dette var tiden kommet for Fraser Island, noe jeg hadde sett fram til i maaange måneder! Etter ca. to timer med ompakking av bilen, kjørte vi mot fergekaia, som rett og slett var en strand ferga kjørte rett på.

Ferdi pakket! Den oransje boksen på taket er en frysebok, full av mat!
Den berømte fergekaia, tadam!

 

Etter innkvartering på vårt nye hjem i fire døgn, Base Camp, tok vi turen opp til Fraser Islands mest kjente innsjø; Lake Makenzie!!

 

Vi kom dit ganske seint, så sola hadde allerede gått ned. Likevel deilig vanntemperatur, og en stor fordel at vi var der alene! 

 

Dag nr. 2 på fraser Island (3.juledag):

Tok turen opp til Lake Makenzie igjen denne gang på overfylt strand, sol og ja, fantastisk!

Fant det facinerende å ligge å plaske og flyte på boogie boardet!

Skulle spise lunsj, men på grunn av ville dingoer (hundeart som kan være farlige for mennesker) på øya måtte vi spise i et inngjerdet område. På stranda var det kun tillatt med vann, og det gikk politi/vakter rundt for å kontrollere at folk fulgte reglene!

Etter en liten matpause tok vi turen opp til Lake Wabby, en innsjø som i løpet av noen år kommer til å bli tettet på grunn av sanddynen den ligger i!

VI hadde egentlig tenkt å bare se ned fra utkikspunktet, men når vi først så den bestemte vi oss for at hit måtte vi jo ned!! Etter en tur gjennom skogen og over sanddynen ble det badiiing!

 

slik så forresten veiene vi kjørte på ut:

Ettersom det er ei sandøy, var bakken kun sand, og det var ganske rart at det vokste træt og planter opp fra sanda! Dessuten var det mange forskjellige tresorter, og sanda var også forskjellig, sånn hvis dere lurte xD

 

Dag 3 

Kjørte oss en tur gjennom bushen igjen, til andre siden av øya, rettere sagt til Kingfisher Bay! Tok først turen ned på stranda, men der fikk jeg gjentatte ganger følelsen av å bli stukken av maneter, selv om det ikke var noen der!? 

 

Så dere, gikk vi oss en tur gjennom busker, trær, dammer, blomster, stier av treplater og jeg vet kke hva. Gjett hvor vi endte opp??

Ja, sært. Midt i ødeland, omringet av sand, trær og busker (og mangemange turister) fant vi et klorbasseng og resturant! Men altså, jeg klaget ikke!

 

Etter en deilig pizza og forfriskning i bassenget kjørte over til vestsiden igjen, for å se på en av Fraser Islands kanskje mest kjente severdigheter: Maheno Shipwreck. Det har ligget der på samme plass siden 1935, da det slet fra slepeskipet, som skulle slepe skipet fra Melbourne til Japan. Dette vraket er nok godt fotografert!!

Kjørte også forbi en annen kjent "attraksjon": The Pinnacles. Ulike formasjoner og farger på sanda(/berg/stein)!

 Til slutt var det tid for "naturens fornøyelsespark"; Eli Creek (Amanda synes det var veldig kult at det het e samme som læreren hennes, Eli. Desverre uttalte de det på en helt annen måte; Ilay Creek) !! Helt klart vann rennende i elv/bekk og siden så mange bader her, er det bygd opp stier (fant ikke et bedre ord..) av tre man kan gå på. Tok med oss boogieboardene og byttet på å dra hverandre! Ellers var dei deilig å bare flyte nedover.

Finfin dag, og tre fantastiske dager på verdens største sandøy! Dagen etter var det bare å pakke, kjøre til fergekaia, bade litt på fergekaia og kjøre videre til Hervey Bay. Dagen etter der igjen var det jo Lady Elliot Island, men det har jeg skrevet om før!

Tar med en liten bildeserie fra alle dagene her på slutten:

 

Slik så det ut hvor vi bodde, Base Camp. Det var et hostell, så vi laget all maten selv på felleskjøkken, og bodde i store telt. Selv om ikke servicen fra de som jobbet der var helt på topp var det en fin plass å bo, deilig å slippe ute utedo og stormkjøkken!

oiii, dårlig bilde..!! Men sånn så de i alle fall ut inne i teltet :)

FANTASTISK!

 

-Lise-Maria

 

Det er over en måned sia vi var på Fraser Island, men vi har sååå mange bilder at først nå siste uka har de vært ferdig sortert (i alle fall først nå jeg har fått tak i minnekortet..) Samtidig er det veldig ork å skrive og laste opp så mye, men jeg gjør det jo for min egen del også!! for å ikke glemme... jeg er livredd for at jeg skal glemme fra denne turen. sitter igjen med å mange inntrykk og følelser, og vil veldig gjerne dele ALT med dere, men det går bare ikke. Det er vanskelig å få ut følelser gjennom tekst og bilder..

Åh, trenger ikke skrive så mye, bortsett fra at dette er noe jeg vil savne helt vannvittig nesteår! Den faste forestillingshelgen til Studio11, hvor torsdag, fredag, lørdag og sødag går til dansing. Fantastisk bare å være med denne suuupre gjengen dansefolk, og i tillegg få danset og opptredd såå mye! ELSK!

 

 

Alle bildene er fra facebook, fotografer; Hans Richard Pedersen, Bjørn Audun Bye, Einar Larsen og Marit Krohn Aasgård! Jeg er forresten på alle bildene, så det er bare å lete :))

TUSEN, TUSEN TAKK FOR EN FANTASTISK HELG, JEG SAVNER DEN ALLEREDE...!!

- Lise-Maria